Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I lys av dagens tragiske utfall skulle mannen som tirsdag morgen ble skutt og drept av politiet på Bislett, ikke hatt permisjon fra tvungent helsevern. Spesielt siden det bare er 29 måneder siden – 4. juni 2019, også da om morgenen – han angrep og nesten drepte en bygningsarbeider på Ankerbrua i et vanvittig, vilkårlig knivangrep.
De rystende bildene av ham i bar overkropp med en kniv i hånden klar for hogg, kapabel til å gjennomføre det samme stuntet som han gjorde på Ankerbrua, er innlysende dokumentasjon for at han ikke var klar for å operere på egen hånd ute i samfunnet.
Heldigvis ble han konfrontert av en politimann som åpenbart forsvarte seg selv og alle rundt i nødverge. At dette er en stor tragedie for den unge mannen og en stor belastning for politimannen, er innlysende. Politibetjentene blir nå ivaretatt gjennom kollegastøtteordningen ved Oslo politidistrikt.
I den rettspsykiatriske rapporten etter det meningsløse knivattentatet på Ankerbruka antok psykologspesialist Alexander R. Flaata, psykiater Rita Lyngved og psykiater Randi Rosenqvist at mannen hadde posttraumatisk stresslidelse etter oppvekst i krigsherjede Tsjetsjenia. Det rettspsykiatriske teamet ga ham diagnosen paranoid schizofren. En lidelse forsterket av misbruk av rusmidler.
Vurderingen da var klar risiko for tilbakefall om han på nytt misbrukte rusmidler.
Dramaet på Bislett retter en ubarmhjertig strålekaster mot et kjempestort problem i norsk helsevesen:
Samfunnets manglende håndtering av atferdsforstyrrede, truende og farlige menn.
Dette store problemet er i høst satt kraftfullt på dagsorden flere ganger.
Espen Andersen Bråthen, gjerningsmannen på Kongsberg som brutalt og skånselsløst tok livet av fem mennesker og skadet to andre 13. oktober, er under rettspsykiatrisk vurdering. I tillegg saumfares selvfølgelig hans eventuelle bruk av legale og illegale rusmidler.
Mannen i 30-årene som nå er siktet for to drapsforsøk inne på T-banen ved Skøyenåsen stasjon 15. august, er tidligere dømt for sjokkerende og rystende vold. Grunnet denne grusomme volden ble han i 2011 dømt til forvaring – en tidsubestemt straff som skal verne samfunnet for de farligste lovbryterne.
Tidligere i år ble han dømt for ny vold. Egentlig skulle han vært inne til soning 15. august. I dagene før ugjerningen fikk politiet flere bekymringsmeldinger om ham. Fravær av en formell anmeldelse, gjorde at politiet, ifølge VG, ikke tok affære.
Attentatet mot to ungdommer på Trosterud 25. august – den ene alvorlig skadd – er ikke oppklart. I og med at de to ungdommene mener skuddene mot dem ikke skyldes noen konflikt, men er rasistisk motivert, kan det tenkes at gjerningsmannen kan ha en eller annen diagnose. Nedskytingen kunne like gjerne endt i dobbeltdrap.
Skal sånne voldshandlinger unngås i framtida, må det bevilges langt mer penger og etableres helt andre regimer for oppfølging i psykiatrien og fengsel enn vi har i dag. Det er ikke urimelig at de som har slått andre fordervet, gjerne flere ganger, må dokumentere at de er rusfrie etter endt soning, tvunget psykisk helsevern eller forvaring.
Mot menn med dokumentert stort voldspotensial bør det brukes mer tvang hvis de tyr til rus igjen. Vi må erkjenne at mange av dem er ikke i stand til å leve autonome liv. De kan utgjøre en livslang risiko for seg selv og andre.
Jeg har direkte og indirekte jobbet med krim siden 1985. Fra 1990 til 2001 leste jeg brorparten av dommer og tiltaler tatt ut ved Oslo tingrett. Fra 2001 til 2013 ikke like systematisk, men jeg oppdaterte meg i regelen ukentlig. Da jeg i november i fjor begynte å lese dommer og tiltaler i Oslo slik jeg gjorde på 90-tallet, slo det meg at jeg synes at volden i Oslo er blitt grovere.
Å lese om all djevelskapen i denne byen spesielt i form av meningsløs vold, er over tid traumatiserende.
For meg fremstår det som åpenbart at det i Oslo helt tiden befinner seg mange eksplosive menn i stand til å begå plutselig, livsfarlig vold ofte drevet frem i en cocktail av rus og psykiske lidelser.
Forskning peker også mot at det ofte også kan ligge psykopatiske trekk i bunn.
Selvfølgelig er risikoen størst for folk i nære relasjoner til dem, men tilfeldige dulter eller et skrått blikk er nok til å gjøre noen av dem høyeksplosive.
I lesingen av dommer og tiltaler gjennom alle disse årene, har jeg så mange ganger tenkt hva skjer når dette mennesket slipper ut igjen? Ikke sjelden skjer akkurat det jeg har fryktet. De som begår grov vold i rus, er gjerne gjengangere.
Det jeg har savnet er utredning, behandling, medisinering samt et mye mer effektivt ettervern.
Alt over mye lengre tid enn i dag.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Gutten setter en sprøyte i halsen til en ung jente som ligger på fortauet
Venninnen min tok to glass øl ute. Så husker hun ikke mer.
Det som har gått bra skal vi feire, men vi er ikke i mål
