Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ære eller ikke ære, det er ikke spørsmålet. Æreskultur eksisterer, og kan være like giftig som drikken i Shakespeares Romeo og Juliet mot den som vil gå egne veier.
Strenge, korrigerende blikk, trusler om å bli utstøtt, at familiens rykte blir ødelagt, eller at du setter et dårlig eksempel for andre.
Utfallet for den som bryter ut, eller tier og føyer seg, kan være det samme som å drikke gift: Et ulykkelig, ensomt liv uten håp, og knuste drømmer.
Spørsmålet er: Hvorfor står enkelte standhaftig på for ikke å belyse problematikken, men dirigere oppmerksomheten vekk? En av dem er mektige Islamsk Råd Norge (IRN), interesseorganisasjonen som representerer 72 medlemsorganisasjoner og 65.000 medlemmer.
Mer om det senere.
Muslimer må fornye narrativet, snu fortellingen om seg selv og i mindre grad se på seg selv som offer
Kan ikke se helt vekk fra religion
Altfor ofte hører jeg at æreskultur ikke har plass i islam og at det riktige er å snakke om kollektive kulturer, der enkeltmennesket må vike for storfamiliens mål. Dette er delvis riktig, fordi æresrelatert vold og tvangsekteskap også eksisterer i indisk og tamilsk kultur. Men kan vi se helt vekk fra religionens innflytelse, der mannen er gitt rollen som familiens overhode, kvinnen skal adlyde ham, jenter skal opptre dydige, og sex før ekteskap ikke skal praktiseres?
Det er langs disse religiøse levereglene mye av den sosiale kontrollen og æreskulturen kommer til syne, spesielt når puberteten slår inn: Et strengt regime rundt tenåringen, brødre får i oppgave å passe på søstre, og voksne går sammen med sine lange øyne.
Også disse foreldrene elsker barna sine og vil deres beste, men når foreldre i for stor grad lever gjennom barna sine får ikke barn være den de vil være.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Religion ér kultur og kultur er religion
I arbeidet med denne kommentaren har jeg blitt rådet til å ikke vektlegge islam for mye, for da vil ikke budskapet nå frem. Jeg er uenig. Som debattredaktør sier jeg alltid til skribenter at det er bedre å debattere egne utfordringer enn å overlate dem til andre. Og jeg vet det er en stor, taus gruppe der ute som ikke orker å delta.
Et tapt poeng i debatten om æreskultur er at islam, for den som praktiserer det konservativt, er et komplett sett av leveregler som er integrert i hverdagslivet. Religion ér kultur og kultur er religion. Jeg tror ikke mange muslimer selv klarer å trekke opp en klar grense alltid, om hva som er hva.
Begrepsbruken kan vi kjekle om i det uendelige. Et ubestridelig faktum er at i 2023 var rekordmange 1137 barn og voksne i kontakt med hjelpeapparatet med trusler om vold, tvangsekteskap, sosial kontroll og ufrivillig opphold i utlandet.
Og nå starter det tidligere: For første gang er det flere saker om barn under 18 enn voksne.
475 saker er fra Oslo og Akershus og seks land peker seg ut: Syria, Irak, Pakistan, Somalia, Afghanistan og Tsjetsjenia (oppgitt som Russland)
Kontrasten til Oslos storslåtte feiring av eid er stor. Ramadanlys har blinket, butikker har solgt eid-kort, det har vært bønn inne på Rådhuset, og i Bjørvika har langbord vært dekket og muslimer og naboer har vært samlet for å bryte fasten
Islamsk Råd Norge svikter i sin rolle
Ingen med bakgrunn fra disse seks landene kan slå ut med hendene og si: «Nei, ingenting her å se.»
Hvis du er blant dem som ikke er berørt av æreskultur og sosial kontroll, er det gledelig. Da kan du gå videre i livet ditt, men la stigen stå. Og det er her Islamsk Råd Norge (IRN) svikter i sin rolle.
For hvis din frihet ligger i konservativt islam, skal andre få lov å finne sin mening i livet et annet sted.
I en innviklet tankerekke av en kronikk, publisert høsten 2023, forsøker skribentene i IRN å legge ære som begrep dødt. Siden den sto på trykk i Vårt Land har NRK Brennpunkt vist en serie om æreskriminalitet, som Kripos kaller hverdagskriminalitet. Den gangen skrev IRN, som står for en konservativ tolkning av islam, blant annet:
«Når det gjelder æresvold, undrer vi oss over grenseoppgangen mellom æresrelatert vold og vold motivert av såret stolthet, kontrolltrang eller sjalusi? Er det noen grunn til å forskjellsbehandle vold i nære relasjoner på denne måten? Og har ikke majoritetsmenn en ære de ønsker bevart?»
Hypotesen er at volden kan være æresmotivert
Jeg er enig med IRN i en ting. I de altfor mange drapene i vinter, begått av stort sett etnisk norske menn, spiller også ære og tapt ansikt en rolle. Det finnes ære i alle drap, og mannens ære er en variabel i kontroll over kvinner, men det er en vesentlig forskjell: I kollektive kulturer er det satt i system over tid.
Kvinner, og jenters oppførsel fra ung alder henger sammen med familiens rykte. Alle har noe på hverandre. Slekta og det kollektive legger press. Ting skal løses internt.
Derfor er ikke ære «likt», slik IRN ønsker å fremstille det. Og derfor skal vi «forskjellsbehandle», for å bruke IRNs ord.
Frykter den grufulle utviklingen i byen: – Hva hvis det var mitt barn?
For dette «systemet» tar ikke pause. Akkurat nå, på Stovner, er tre menn fengslet og siktet for grov kroppskrenkelse mot en kvinne. De er i nær slekt og dommeren bemerker at volden fremstår som alvorlig, på grunn av omfang, varighet og motiv. Hypotesen er at volden kan være æresmotivert.
Dette er verdt å dvele ved. Hva i all verden kan kvinnen ha gjort, som rettferdiggjør at menn i slekten angriper henne?
Ingenting. Men dette er æresvoldens natur.
Ett narrativ får mye plass
Å bekjempe æresvold og tvangsekteskap burde være en opplagt oppgave for IRN å ta tak i. I stedet får bare en annen fortelling plass.
På deres nettsider, under «hva vi gjør» står det: Vi gir råd når muslimer opplever religiøs diskriminering, ærekrenkelse eller hatforbrytelser i storsamfunnet, vi er et talerør mot diskriminering, vi forsøker å korrigere og utfordre skjeve og villedende fremstillinger, vi jobber målrettet mot den voksende islamofobien i Norge.
Hvilken annen hovedstad viser sånn raushet og inkludering til én minoritet? Enkelte i kommentarfeltet er spik spenna gale rasister, men samfunnet som helhet?
Alt dette er viktig og nødvendig arbeid. Rasisme eksisterer, vi vet at muslimer kan bli diskriminert på leie- og arbeidsmarkedet, og særlig kvinner i hijab, som jeg har tatt i forsvar flere ganger, blir mistenkt og mottar verbale skyllebøtter i kommentarfeltene.
IRN skriver for eksempel at «i befolkningsundersøkelser er 15,3 prosent er avvisende til sosial kontakt med muslimer.» Men det betyr jo at 84,7 prosent ikke er det.
Jeg er oppriktig bekymret for hva som venter oss hvis det samme budskapet blir hamret inn igjen og igjen. Narrativet om at samfunnet er ute etter deg er ikke bare feil, det er farlig.
Når jeg snakker med folk med minoritetsbakgrunn er tonen altfor ofte at de ikke blir sett, ikke kommer til orde, og at de kjenner seg utsatt. Min bekymring er at dette overføres til en yngre generasjon, i stedet for å sette pris på mulighetene og rausheten i samfunnet, vektlegger det negative for mye.
Oslo, jeg gir deg ti av ti!
Oslo viser muslimer raushet
Kontrasten til Oslos storslåtte feiring av eid er stor. Ramadanlys har blinket, butikker har solgt eid-kort, det har vært bønn inne på Rådhuset, og i Bjørvika har langbord vært dekket og muslimer og naboer har vært samlet for å bryte fasten.
Sosiale medier har rent over av gratulasjoner fra bydeler, politikere og naboer. Selv i Operaen der fiffen henger, har kommunikasjonsavdelingen ønsket «eid mubarak.»
Hvilken annen hovedstad i Europa viser sånn raushet og inkludering av én minoritet? Husk dette neste gang du vil snakke om at samfunnet er imot deg. Enkelte i kommentarfeltet er spik spenna gale rasister, men samfunnet som helhet?
Det kan også hende at begrensningene æreskultur legger på enkeltmennesket og hindrer dem i å snakke og leve som de vil, er en kilde til mistenkeliggjøring.
Derfor må muslimer fornye narrativet, snu fortellingen om seg selv og i mindre grad se på seg selv som offer. I et samfunn der stat og kirke er adskilt og mitt inntrykk er at folk ønsker at religion skal være privatsak, vil konservative muslimer naturligvis kjenne på en form for krenking, fordi det som blir debattert angår hverdagen deres. Men slik meningsbrytning må vi og skal vi tåle. Bare da går det an å snakke ærlig om problemene i kollektive kulturer.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Det finnes et stort rom som vi muslimer kan utnytte for å tilpasse oss
Det ser ut som en muslimsk lærd sitter i retten. Skinnet bedrar
Hvor ble de voksne av? Hvem har ansvar her?
