Raymond Johansen har ingenting å sutre over når han fikk åtte år som byrådsleder, og det gjør han da heldigvis heller ikke. Valgnederlaget ble erkjent med verdighet, raushet og demokratisk sinnelag. Johansens politiske ettermæle blir godt.

Det beste: Han har konsekvent vært på Oslos side i offentlig debatt både lokalt og nasjonalt, og har talt Staten og eget landsparti midt imot hvis han har funnet det nødvendig.

Velfortjent ros

Han fikk derfor også velfortjent ros av sin etterfølger for måten han har utført jobben sin på, og særlig fremhevet han med hvilken stødighet Raymond Johansen ledet byen gjennom pandemien.

Sånn opptrer gentlemen, og det er i grunnen det minste vi bør forlange av dem begge.

Les også

Dette lover Oslos neste byrådsleder dagen derpå

Gjennom valgkampen deltok Lae Solberg i utallige dueller med byrådslederen. Jeg var vitne til mange av dem, én ledet jeg sågar. I alle – faktisk – debattene ville jeg gitt Raymond terningkast fem, og Eirik terningkast fire. Raymond lå rett og slett på et høyere nivå som debattant, han hadde mer karisma, selvsikkerhet, autoritet. Raymond fremsto heller ikke sliten og lei. Han var også klart mer populær enn sin utfordrer i befolkningen.

Likevel vant Eirik. Valget ble som ventet jevnt, men det var likevel klart. Jeg kan ikke vite sikkert, men jeg vil tro at hovedgrunnen er at mange nok mente at åtte år ved makten holder. At det er på tide å slippe nye krefter til. Og at et regime som har sittet så lenge uvegerlig begynner å gå tom for nye ideer og kreativitet.

Et eksempel: Aps absolutte toppsak i valgkampen var at samtlige i hel stilling i eldreomsorgen skulle få tilbud om etterutdanning. Dette er nok meget klokt og gjennomføres forhåpentligvis av et borgerlig byråd?

Sexy? Eh ...

Men er det pirrende, ja, sexy, som aller synligste og viktigste sak? Etter to bystyreperioder ved makten?

Jeg heller mot at svaret ikke er ja.

Eldreomsorgen ble heller ingen brennhet politisk sak i selve valgkampen. Men den lå der som en klamp om foten på Raymond og hans folk helt siden avsløringene av forholdene ved særlig Ullern helsehus i november i fjor.

Spørsmålet om konkurranseutsetting og kommersielle aktører ble debattert, men på sivilisert vis. Hadde Ap et ømt punkt i dette temaet? Den harde «velferds-profitør-retorikken» var tross alt ikke Aps politikk da de kom inn i kontorene i 2015 – det var mer Rødt og deler av LO sin greie? Ble Ap i mange «lilla» velgeres i hode liggende et par knekk for langt til venstre her?

Skolepolitikken? Ble summen av forslaget om å fjerne «fritt» skolevalg» litt i samme kategori? Sammen med fjerning av fraværsgrense og leksefri? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det finnes en del i Aps som mistenker det?

Eiendomsskatt ikke hovedsak

Eiendomsskatten, som Høyre for et halvt år siden poengterte ikke skulle bli en hovedsak, poppet til en viss grad opp i løpet av valgkampen, fordi folks lommebøker er blitt slankere. Kanskje hadde den en innvirkning, men hvor stor?

Var den merkelige behandlingen av milliardprosjektet «Campus Ekeberg» – der byrådet i trekvart år prøvde å late som om de ikke hadde stoppet hele prosjektet – noe å si? Det får vi kanskje aldri vite.

Ingen sak ble i grunnen brennhet ved dette valget.

Ikke engang gjengangeren – og klassikeren – bil, parkering og sykkelveier greide å komme i nærheten av å være en hovedsak i valget. Interessant i seg selv.

Det fantes ingen sak som striden om bompenger var i 2019 – som endret hele valgkampen. Og Bompengepartiet – som fikk 5,8 prosent og fire mandater – forsvant heldigvis ut av Oslo-politikken for godt denne gangen.

I det hele tatt kjørte Høyre en utpreget moderat valgkamp, der partiets skarpeste ideologiske kanter ble slipt for å tilpasse seg den pragmatiske velger.

Politisk-kulturelle særegenheter

Det mest beundringsverdige ved Raymond Johansens lederskap i disse åtte årene er hans evne til å holde en koalisjon samlet og sammen.

Å sørge for at politisk-kulturelle særegenheter som MDG, SV og Rødt i bås med hverandre, og med enkelte unntak vel forlikte, vitner om en tålmodighet, smidighet og diplomatisk talent vi sjelden blir vitne til.

Les også

Dette lover Oslos neste byrådsleder dagen derpå

Og det er akkurat her Eirik Lae Solberg etter alt å dømme også vil bli stilt på de største prøvene. La oss kort gå alternativene for hvilke partier som skal inn i byrådet.

** Høyre, Venstre, Frp og KrF:

Høyres foretrukne alternativ. Det samme flertallet som fjernet Raymonds flertall danner flertallsregjering! Problem: Venstre og KrF er imot å ha Frp i regjering. I dag vet vi ikke hvor sterkt Frp, som gjorde nok et svakt valg, ønsker å bli en del av et byråd, og hvor store politiske seire de vil kreve før de støtter et slikt byråd.

** Høyre, Venstre og KrF:

Alternativet KrF gikk til valg på. Akseptabelt for Høyre og Venstre også, men for Frp? Det vet vi foreløpig lite om. Men det var denne koalisjonen på landsplan – regjeringen Bondevik II – som fikk daværende Frp-formann Carl I. Hagen til å utforme følgende doktrine: «Frp støtter ingen regjering den ikke selv er en del av».

** Høyre, Venstre og MDG:

Venstre er eneste parti som har gått til valg på dette alternativet. Et flertallsbyråd. Problem: Både Høyre og MDG har sagt at det er uaktuelt. Før valget. Representantskapet i Oslo MDG skal drøfte saken på torsdag. Jeg har snakket med delegater som vil gå inn for dette på møtet. Hvor hardt står Venstre på dette? Vi vet ikke nå.

** Høyre og Venstre:

Begge partiene gjorde knallvalg. Høyre 32,6 prosent, Venstre 9,1 prosent. Til sammen 26 mandater. Hvis KrF finner ut at de med sitt ene mandat i bystyret blir for svake til å delta, og Frp er synes det er greit å stå utenfor for å bygge seg opp, kan dette bli utfallet.

** Høyre alene!

Raymond Johansen har allerede varslet at hans byråd går av på bystyremøtet 25. oktober. Det gir god til å finne en eller annen løsning på samarbeidsspørsmålet mellom partiene som fratok Raymond flertallet. Men la oss si at Eiriks evne til å samle ikke er på nivå med Raymonds, da kan det bli et rent Høyre-byråd som dannes først.

Åtte rødgrønne år var åpenbart nok for velgerne, men hva får vi nå? Det vet vi ikke. Men det vet heller ikke Eirik Lae Solberg.