Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I slutten av august ble jeg lagt inn på gynekologisk sengepost på Ullevål sykehus. Det er den mest surrealistiske sykehusavdelingen jeg noen gang har vært på.
Bare så det er sagt: Det har ingenting med de ansatte å gjøre. Sykepleierne på denne avdelingen løper nærmest beina av seg på hver vakt. Det er de som sitter med makta som er ansvarlige. I vente på at Oslo skal få to nye sykehus i 2031, så går det utover de som hver dag bruker det slitte sykehuset: De som jobber i gamle og utdaterte lokaler, der det aldri skjer en oppgradering fordi Ullevål er vedtatt nedlagt.
Dette er en historie om dem som blir lagt inn som aldri får alenerom, og de som har opplevd den dypeste sorg og samtidig får andres lykke klint opp i trynet.
Våknet av hylgråt
Underlivssmerter, endometriose, nedsunket livmor, urinlekkasje, infeksjoner, spontanaborter, planlagte aborter, komplikasjoner knyttet til assistert befruktning, blødninger eller alvorlig svangerskapskvalme. Eller en nyfødt med en hissig infeksjon, som trenger hjelp. Bare listen kan få deg til å føle et stort ubehag, men dette er hverdagen på gynekologisk sengepost.
Lørdag 27. august fikk jeg mitt første møte med denne avdelingen. Jeg hadde vært dårlig lenge, og dette var dagen det toppet seg. Heldigvis bor vi et land med et utrolig godt helsevesen, og som Oslo-beboer er veien til hjelp kort. Jeg ble lagt inn, undersøkt og fikk medisiner. Jeg fikk noe å sove på, og ble borte noen timer.
Så våknet jeg av hylgråt. Jeg skjønte ingenting. Var det en baby inne på rommet mitt? Hadde jeg ved en feil havnet på barselavdelingen?
Så begynte ny barnegråt. Det var intenst. Og for en som ikke har barn fra før, hørtes det ut som om det barnet hadde det helt forferdelig. At det ble torturert.
Etter en stund kom en sykepleier inn. Hun beklaget lydnivået, og lurte på om det var noe hun kunne gjøre. Hun sa at hun skjønte at det siste jeg ønsket var å høre på to babyer som gråt opp kapp med hverandre på naborommene.
Sykepleieren forklarte at mødrene som kom hit, ble sendt fra barselavdelingen fordi de hadde fått infeksjoner, for eksempel brystbetennelse. Da slet de naturlig nok med å amme barnet.
Tre meter til neste seng
Jeg kunne bli flyttet lenger ned i gangen, men avdelingen var nokså full. Det var med andre ord ikke sikkert at man ville unngå hylgråt der heller. «Vi prøver å gjøre det beste ut av det, men vi har bare de rommene vi har. Vi forsøker også å dele avdelingen litt, slik at de med nyfødte kan være i én ende. Men det er ikke alltid det går. Vi er veldig lei oss for det», sa sykepleieren.
Først tenkte jeg at hun hadde vært veldig omsorgsfull, kanskje i overkant litt mye. Jeg skulle takle å høre barnegråt i et par dager liksom, selv om jeg var medtatt og bare ville sove.
Det var først da jeg etter et par dager fikk en «romkamerat», at jeg skjønte hva sykepleieren mente. Kvinnen som ble rullet inn på tremannsrommet jeg lå på, var liten og blek. Det så ut som hun absolutt ikke ville være der. Senga hennes ble plassert ved siden av min. Det var maks tre meter mellom oss, kun adskilt av et tynt forheng.
De aller fleste innleggelser på gynekologisk sengepost er planlagte kirurgiske inngrep. Jeg overhørte at kvinnen snart skulle opereres.
Himmel og helvete
Den formiddagen fjernet de den unge kvinnens livmor. Nå kunne hun aldri få egne barn.
Et par timer senere begynte barnegråten fra naborommet igjen.
Jeg turte ikke å spørre den nå nyopererte kvinnen ved siden av meg hvordan det gikk, men jeg tenkte på det absurde i at hun lå vegg i vegg med en nybakt mor og hennes barn - en situasjon hun selv aldri vil oppleve.
Idet jeg passerte senga hennes, der forhenget ikke rakk til, kastet jeg et raskt blikk på henne. Hun kikket tomt ut i lufta.
Himmel og helvete. Bunnløs sorg og euforisk lykke. Vegg i vegg. Og uten mulighet for å unnslippe noen av delene. Det er for lytt til det.
Operert ut livmoren
Ute på gangen kom en liten dame på rundt 40 år stabbende mot meg. Hun var barbent under den altfor store sykehustrøya. Det blonde håret var rufsete og bar preg av sovesveis. Hun smilte forsiktig. «Får ikke sove du heller?»
Hun fortalte at hun hadde operert ut livmoren på grunn av muskelknuter, som skapte mye ubehag og vondt. Kort tid etter hadde det gått infeksjon i operasjonssåret. Nå hadde hun ligget på sykehuset en uke.
Hun hadde to barn, og fortalte at selv om det var traumatisk å operere ut livmoren, så hadde hun i alle fall født de barna hun skulle.
«Men det gjelder jo ikke for alle her», sa hun. Sånn som kvinnen i senga ved siden av meg, tenkte jeg.
Ansikt til ansikt med en nybakt mor
Før jeg ble innlagt, visste jeg ikke at det fantes en avdeling som denne: Der man plasserer kvinner som har opplevd det største – og det verste – sammen.
Som sykepleieren sa til meg da jeg ble skrevet ut: «Alle som kommer hit har det veldig vondt på en eller annen måte. Vi gjør det vi kan for å gjøre det så bra som mulig for alle, men vi har bare de rommene vi har. Det er utrolig frustrerende for oss som jobber her at alle disse skjebnene må være trykket sammen på en liten plass, der man får delta i andres historier, enten man vil eller ikke».
Og akkurat dét tror jeg ikke folk vet om Ullevål sykehus. Jeg tror ikke folk vet at det finnes en avdeling som denne: Der du inne på et trangt avdelingskjøkken plutselig kan stå ansikt til ansikt med en nybakt mor, mens du selv ennå blør etter en abort.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Da livet begynte å vokse i magen, ble kroppen min så mye mer
Barselopprøret: Debatten sykehuset inviterer til grenser til latterlig
Når vi prater om sikker sex tenker alle kondom. Hvor ble slikkelappen av?
