Arne-Rune Gjelsvik skrev følgende i Oslodebatten 7.10.2022: «Muslimske kvinner i Norge proklamerer at de bærer hijab med stolthet. Det er en grenseløs mangel på empati for undertrykte kvinner».

Han skriver også: «Den neste lyden vi hører i Norge bør være jenter som selv fjerner sin hijab i støtte til sine medsøstre i Iran.»

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Lei alle bedrevitere som snakker om oss

Det lille plagget på hodet mitt er på mitt eget tenkende hode, og ikke ditt. Tro det eller ei, Arne-Rune, ordene dine gir meg bare lyst til å stramme hijaben min enda tettere. Du blir for meg bare enda en mann som absolutt må mene noe om hvordan kvinner skal gå kledd.

Jeg og mange andre muslimske kvinner med hijab er lei alle bedreviterne som snakker om oss, heller enn å diskutere med og lytte til oss. Det er trist at jeg som norsk muslim fortsatt må skrive dette i 2022 for å forsvare meg selv, og de private valgene mine. Enda verre er det at vi kvinner med hijab må ta skylda for ting vi ikke mener engang, fordi vi har valgt å dekke til hodet.

Forstår veldig godt at iranske kvinner demonstrerer for livet

Mahsa Zhina Amini, som ble barbarisk drept av moralpolitiet i Iran, har min fulle empati og medfølelse. Det er utrolig trist at medsøstre i Iran blir kontrollert av maktsyke, sjåvinistiske, korrupte menn i religionens navn og med hijab som virkemiddel.

Søndag sto vi i en fredelig demonstrasjon på Eidsvolls plass i regi av Amnesty for å støtte de iranske kvinnene. Vi sang for friheten til det iranske folket. Kvinner både med og uten hijab sto ved siden av hverandre og ropte slagord.

Jeg forstår veldig godt at iranske kvinner demonstrerer for livet, at de brenner hijaber og klipper håret etter så mange år under et urettferdig regime, uten bestemmelsesrett, utsatt for tvang og trusler. Jeg står ved deres side og støtter dem 100 prosent i deres kamp.

Samtidig blir jeg kvalm av hersketeknikker som blir brukt mot muslimske kvinner med hijab. Noen går så langt at de påstår at hijaben vår kan tolkes som støtte til makthaverne i Iran. De mener at vi er «en vandrende reklameplakat for sharia, og at vi må tåle å bli diskriminert til støtte for vestlige frihetsverdier.»

Da lurer jeg virkelig på hvordan det å tvinge meg til å kaste min hijab kan hjelpe mine medsøstre i Iran? Jeg støtter ikke sosial kontroll, eller at unge jenter blir tvunget til å ta på seg hijab før de har fylt 18 år og kan tenke, reflektere og velge selv.

Tvang er helt uaktuelt og uakseptabelt for meg, og er absolutt i strid med mine verdier, uansett hva det gjelder.

Lærer i den norske skolen i mer enn 20 år

Jeg er Hanan. Jeg er bare meg selv på godt og vondt. Jeg tror på Allah, ber fem ganger om dagen, faster under ramadan og leser i Koranen. Jeg er mer åpen og liberal på mange områder i livet enn mange jeg kjenner. Jeg støtter andres rettigheter og frie valg. Jeg har vært lærer i den norske skolen i mer enn 20 år.

Jeg er frivillig i Den Norske Turistforening, og tar mange med på tur ut i naturen slik at de får bedre fysisk og psykisk helse.

Jeg valgte selv å gå med hijab som voksen, myndig dame, og angrer ikke ett sekund på det valget. Hvorfor jeg gjorde det? Det angår ingen – det er min kropp, mitt hår og mitt valg i livet! Klarer du ikke å se forbi hodeplagget mitt er det faktisk ditt problem.

Jeg synes heller du skulle fokusere på den viktige kampen iranske kvinner kjemper for sin frihet, på hazara-kvinnene i Afghanistan som blir drept på grunn av sin etniske tilhørighet, på den kritiske klimakrisa, på krig og sult og alle de andre uløste verdensproblemene som er mye viktigere enn det jeg og andre kvinner frivillig har valgt å ha på sitt eget hode.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Bærer du fortsatt din hijab med stolthet?

Les også

Frihet koster så forbanna mye

Les også

Etter seks måneder på Aker Brygge leverte jeg oppsigelsen. Nok var nok

Les også

Pride, paraden, og foreldres tvil og usikkerhet