To år har gått og #villebarepratelitt trender igjen på Twitter. I 2019 delte kvinner historier om uønsket oppmerksomhet i det offentlige rom fra ukjente menn, som ikke aksepterte å bli avvist. Lite har skjedd siden da.

Nå er vi her igjen, og det er vanskelig å finne en kvinne som ikke har opplevd pågående oppmerksomhet fra en mann som bare ønsker å prate litt, uten å bry seg om kvinnen vil det. Idiotene kommer i alle farger, fasonger og aldre.

En kvinne forteller at en gang hun satt på bussen tok en mann kontakt for å bli «venn» med henne. Han ville se at hun la han til på Facebook, noe hun gjør. Så går han av bussen der hun går av, selv om han sier at han skal av et annet sted. Han vil følge henne hjem. I ettertid stalker han henne i mange måneder på Facebook.

«Det er jo bare å si nei takk», kan man ofte lese når tema debatteres. Hadde det vært så enkelt, ville vi ikke hatt et problem.

For mange er det heldigvis helt utenkelig å ikke trekke seg tilbake når en kvinne ikke vil prate, men det gjelder dessverre ikke alle. For noen virker dette som bensin på bålet. «Da bare prøver jeg litt hardere, hun mener det sikkert ikke. Jeg er jo så grei».

Vi pratet litt løst om dette i redaksjonen. Fem kvinner i ulike aldre har alle historier, noen verre enn andre.

På trening la en kvinnelig kollega merke til en fyr som glante. Han søkte konstant kontakt som ikke ble gjengjeldt. Da hun var på vei ut fra treningssenteret, kom han løpende for å følge henne trygt hjem. Flere ganger sa hun nei, uten at det nyttet. Samtalen på veien hjem var preget av pågående og private spørsmål. Selv da hun sa hun har kjæreste som ventet på henne, fulgte han henne helt hjem.

Noen ganger kan det å si nei, være ekstremt vanskelig. Hvordan si det høflig, men samtidig tydelig? Hvem er denne personen på innsiden, og hvordan takler han å bli avvist?

Det er en iboende frykt hos kvinner for reaksjonen en avvisning kan medføre, slik Twitterbruker og kvinne bak emneknaggen #Villebarepratelitt, Christine Krieg beskriver:

Og hun er ikke alene:

I 20-årene snakket jeg iblant med venninner om hva vi som jenter kan, og bør gjøre, for å unngå en viss type oppmerksomhet. Klesvalg, oppførsel, inntak av alkohol eller å ikke gå alene på offentlige steder. Dette er slitsomt å forholde seg til. Ti år senere har de fleste fått barn, og flere har fått gutter.

Nå prater vi mer om ansvaret til foreldre som skal oppdra en sønn. Hvordan bli den mannen en kvinne ikke trenger å bekymre seg noe for? Dette mener jeg er viktigere enn oppdra jenter til å bli kvinner som hele tiden skal vokte oppførselen, så de ikke trigger menn. Det er faktisk helt uhørt.

Som en venninne av meg så godt sa:

«Jeg mener vi som guttemødre har et helt spesielt ansvar for å lære våre sønner om respekt for kvinner gjennom å snakke om samtykke, kropp og objektivisering fra ung alder».

Vi kan ikke godta å leve i et samfunn der kvinner på daglig basis føler seg utrygge alene. Du drar på stranden med musikk i ørene og en god bok. Men idyllen blir avbrutt av en samtale du ikke ønsker, en samtale du ikke kommer vekk fra. For hvorfor i alle dager er ikke det koselig da, at noen vil prate med deg? Valgt seg ut deg, fordi du så hyggelig ut.

Jeg har sett flere innlegg på sosiale medier der flere helt genuint ikke forstår problemet med å ta kontakt med en kvinne på en strand, busstopp eller lignende.

Her tenker jeg det handler om signalene man får, men mest av alt: Signalene man IKKE får i forkant av en slik kontakt. Det koker ned til at de aller fleste kvinner faktisk ikke blir verken smigret, glade eller trygge når en fremmed tar kontakt. Vi blir utrygge.

Og den følelsen kan ikke debatteres.

Det kan oppsummeres slik en mann skrev i en tråd på Twitter:

«Guttær, jeg synes vi ganske enkelt skal lytte. Det er ikke noe her som krever tilsvar»

Så enkelt kan det sies.

Og dersom man ser en situasjon der magefølelsen sier deg at noe skurrer, vær så snill ikke ignorer det som utspiller seg.

Selv satt jeg på banen for flere år siden, da en mann satte seg ovenfor en ung tenåringsjente i båsen bak meg.

Umiddelbart hørte jeg den usikre stemmen henne og den nervøse latteren (dere vet hvilken), som vi ofte benytter oss av når noe er litt ubehagelig. Jeg satt noen minutter og vurderte situasjonen før jeg overhørte at han lurte på hvor hun bodde og ba henne om mobilnummer fordi som han sa, de kunne vel være venner? Hun sa nei, men han ga seg ikke.

Jeg reiste meg raskt opp og satte meg ned ved siden av henne for å bryte opp samtalen hun ikke hadde valgt å være en del av. Jeg bablet i vei til henne om løst og fast, og merket hvordan hun slappet litt mer av.

Etter at han til slutt ga opp og forlot T-banen, kom tårene fra jenta. Det var åpenbart at hun hadde blitt veldig nervøs av hele opplevelsen.

Det er leit at det skal være nødvendig at vi må stille opp for hverandre på denne måten, men vi har faktisk ikke noe valg.