Exphil-boken ligger på nattbordet ved siden av sengen. Der har den ligget i flere uker, helt urørt. Hver gang jeg reiser meg fra sengen ser jeg på den, og tenker: «I morgen skal jeg begynne å lese.» Men i morgen blir til over i morgen og plutselig er eksamen her, og jeg har ikke lest én eneste side. Det ble ingen eksamener på meg, verken i exphil eller i noen av de andre fagene mine.

Det ble rett og slett alt for vanskelig å plukke opp boken og begynne å lese. Etter mange år på skolebenken, hadde jeg fått nok.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

En «helt vanlig» elev

Jeg vokste opp på Fagerborg i Oslo, i et rolig og fint nabolag. Jeg har aldri hatt mangel på muligheter eller valg. «Du kan få til det du vil» er holdningen jeg vokste opp med. Da jeg først begynte å havne bakpå ble derfor fallet ekstra stort. De utallige mulighetene byen bød på ble alle umulige å nå opp til.

Hver morgen ble jeg liggende i sengen så lenge som mulig, for å vurdere om jeg i det hele tatt skulle gidde å stå opp og dra på skolen

Selv om jeg er veldig nær med familien min, var det ingen av dem som fikk vite. Jeg kunne ikke la dem vite hvor langt det hadde gått.

De første årene av min obligatoriske skolegang gikk forbi relativt smertefritt. Jeg var aldri en av dem som gledet meg mest til skolestart eller som var best i klassen i matte, men jeg klarte meg helt fint uten å trenge noe ekstra hjelp. Jeg var med andre ord en «helt vanlig» elev.

Men med videregående kom det flere utfordringer. Dagene ble lengre og lengre, og det ble vanskeligere og vanskeligere å holde følge i pensum. Hver morgen ble jeg liggende i sengen så lenge som mulig, for å vurdere om jeg i det hele tatt skulle gidde å stå opp og dra på skolen.

Midt på dagen satt jeg i mørket med Playstation-kontrollen i hånden, og en flaske cola på nattbordet. Obligatoriske innleveringer kom og gikk, men ingenting skjedde

Takket være skippertak og fraværsgrensen kom jeg meg gjennom videregående med karakterer gode nok til å komme inn på de studiene jeg ville.

Obligatoriske innleveringer kom og gikk. Ingenting skjedde

«Studiet vil i stor grad bestå av selvstudium.» Beskrivelsen oppfylte alle mine drømmer, ikke minst var denne setningen en grunn til at jeg gledet meg ekstra mye. Det tok derimot ikke lang tid før jeg befant meg i en vond sirkel.

Morgenene ble stadig senere, nettene stadig lengre, og motivasjonen dårligere. Bunken med pensumbøker vokste og vokste, men til tross for dette leste jeg mindre og mindre.

På hybelen hopet tallerkenene seg opp, og bankkontoen ble tynnere. Studielånet ble stort sett brukt på burgere, pizza og videospill. Midt på dagen satt jeg i mørket med Playstation-kontrollen i hånden, og en flaske cola på nattbordet. Obligatoriske innleveringer kom og gikk, men ingenting skjedde. Jeg ble sittende fast i den vonde sirkelen, og jeg hadde ikke peiling på hvordan jeg skulle komme meg ut.

Slik min situasjon er nå er jeg ikke klar for å studere, og det gjør meg absolutt ingenting

Etterlengtet struktur på hverdagen

Mine første to semestre som student hadde ikke gått som jeg hadde sett for meg. Istedenfor å gi meg friheten til å ha mer tid til det jeg ville, hadde jeg kommet farlig nær depresjon. Jeg visste jeg ikke klarte å studere, men jeg hadde ingen alternativer heller. Jeg hadde brukt over ett år på å søke på jobber, men hadde knapt fått svar fra en eneste én.

Mot slutten av det som teknisk sett skulle vært mitt tredje semester fikk jeg endelig en jobb på en barneskole. Plutselig fant jeg meg selv igjen i en situasjon der jeg måtte stå opp tidlig og måtte møte opp tidsnok, akkurat som jeg måtte på videregående. Denne gangen, derimot, ga det meg muligheten til å få en etterlengtet struktur på hverdagen.

Jeg har kommer frem til at jeg, slik min situasjon er nå, ikke er klar for å studere, og det gjør meg absolutt ingenting. Tvert imot er det mange år siden jeg har gledet meg til å stå opp, hvert fall så tidlig på morgenen.

Jeg vet ikke hvordan de neste årene ser ut, men akkurat nå går det helt fint. Det viktigste for meg er at jeg ikke faller ned i den samme spiralen jeg har befunnet meg de siste årene.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten.

Les også

Kjærlighetssorg på CVen

Les også

Det som virker så uendelig langt fra Oslo er vårt felles ansvar

Les også

Som adoptert vet jeg en ting eller to om å stå i midten

Les også

Å innse at den nye jobben ikke passet, var et stort nederlag