Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Gjennom min første graviditet, fødsel og nå barseltid, har jeg lært helt revolusjonerende ting om meg selv og kroppen min – og at effektiviseringen av sykehusene ikke er veien å gå.
Kunnskapen jeg har tilegnet meg har jeg aldri før, i noe skolesystem eller gjennom andre kanaler, blitt fortalt. Jeg har nå fått tilgang til den «hemmelige» kunnskapen som bare gravide og fødende har.
Noe av det mest interessante jeg har opplevd
På mange måter er det helt naturlig at man ikke interesserer seg for det før man blir gravid, men samtidig: Jeg stusser over at det ikke er en større del av timeplanen å faktisk lære om hvordan vi mennesker – alle mennesker som lever på jorda – blir til. Det burde regnes som grunnleggende kunnskap på lik linje med andre verdenskrig og Storbritannias rolle som kolonimakt på 1800-tallet.
Men seksualundervisningen er kanskje håndtert på samme måte som den ble håndtert da jeg gikk på skolen; det er litt for mye kroppsvæsker og rot, så det er mest behagelig å forklare det så enkelt som mulig på en dag eller to, og færdi med det!
Og ja, vi lever fortsatt i et patriarkat og blablabla, så hva kan man egentlig forvente seg? Kvinnekroppen som gir liv er jo tross alt ikke like spennende som krig og makt.
Det er bare det at etter å ha gått gjennom en graviditet, en fødsel og i skrivende stund være midt i barseltiden, så må jeg innrømme at dette har vært noe av det mest interessante jeg har opplevd så langt i livet.
Og nei, ikke på den fartsfylte adrenalinfremkallende måten, men på den dypt menneskelig og personlige måten, hvor jeg ser hele livet i et nytt lys.
Den dagen vi skroter de velfungerende og veletablerte delene av institusjonene våre, så vil vi angre.
Graviditeten fikk meg til å se på meg selv og kroppen min på en annen måte. Ikke bare som en kvinnekropp i et samfunn som ønsker å fortelle kvinnen hvordan kroppen hennes skal være og se ut – men som en bærer av liv. Kroppen min fikk være mer, den fikk ha en viktig funksjon, som i mitt tilfelle gjorde at jeg verdsatte kroppen min i mye større grad.
Jeg har vært mye snillere mot meg selv, jeg har tatt mindre bullshit, jeg har lyttet mer til kroppen og dens behov. Jeg har prioritert å hvile når kroppen har sagt at jeg må hvile, jeg har spist det kroppen forteller meg at den trenger, jeg har prioritert og satt av tid til ting som er bra for meg og som gjør meg godt; turgåing, tv-serier, soving, varme bad, massasje, yoga, å sitte i sola med en kopp kaffe så lenge jeg vil. Og et viktig poeng; jeg har gjort alt dette uten å få et snev av dårlig samvittighet eller føle at jeg burde være et annet sted.
I total symbiose
Det har føltes så bra, og ikke minst viktig, å følge mitt indre kompass; for at livet inni meg skulle vokse, gro og trives, så var jeg nødt til å prioritere å trives i egen kropp og i eget sinn. Babyen inni magen og jeg var jo i total symbiose. I skrivende stund, her jeg sitter med den lille i et bæresjal klemt mot brystet, mens jeg forsøker å få noen vettige ord ut av tastaturet, så lever vi fortsatt i denne totale symbiosen.
Hvordan jeg har det, påvirker den lille.
Det er jo så åpenbart. De 1001 dagene fra unnfangelsen og frem til barnets toårsdag sies å være de mest kritiske dagene i et barns liv, og at den utviklingen som skjer da er enorm. Hvordan den gravide blir møtt både før, under og etter fødsel er helt åpenbart en stor del av hvordan barnets utvikling vil utarte seg. Dette burde være av enormt høy prioritet når vi tilrettelegger samfunnet vårt.
Det er de fremtidige samfunnsborgerne våre vi former og skaper her, med andre ord; enormt verdifulle ressurser.
Å investere i et godt fødselstilbud, er å investere i fremtiden
Etter et helt normalt svangerskap, en fysiologisk fødsel uten komplikasjoner, og etter å ha fått et helt friskt barn, så kan jeg likevel skrive under på at alt dette koster. Det koster å lage et nytt liv! Det er ikke for pyser!
Det tar tid og ressurser for mødre å investere i å få barn. Og det tar tid og ressurser for samfunnet å investere i gravide og fødende kvinner. Men det vi som samfunn vil få igjen for den investeringen, er der fokuset burde ligge.
Ved å prioritere gravide og fødende kvinner gjennom å gi dem et differensiert fødselstilbud, investerer man ikke bare i disse nye samfunnsborgerne, men man investerer i samfunnsøkonomien. Dette innebærer å gi mulighet for den tryggheten og oppfølgingen det legges til rette for på ABC-enheten.
Fornøyde og friske mødre, barn og familier koster samfunnet langt mindre enn misfornøyde, stressa og syke mødre, barn og familier.
Effektivisering i de fleste tilfeller, og spesielt når det kommer til noe så viktig og grunnleggende som fødselsomsorg, er rett og slett en jævlig dårlig økonomisk investering i det lange løpet.
Det er de fremtidige samfunnsborgerne våre vi former og skaper her, med andre ord; enormt verdifulle ressurser.
Det er så utrolig åpenbart, men kanskje nettopp derfor også så lett å glemme eller overse. Men den dagen vi skroter disse velfungerende og veletablerte delene av institusjonene våre, så vil vi angre.
De jordmødrene jeg har vært i kontakt med under mitt opphold ved ABC-enheten var utrolig profesjonelle, alle med mange års erfaring, og en dyp trygghet i faget. Jordmoren som var tilstede under min fødsel opplevde både jeg og min partner som «Moder jord» i egen person. Hun gav meg det rommet jeg trengte for å føde mitt barn. Man merket at hun visste akkurat hva som skjedde til enhver tid i fødselsforløpet, og hun hadde en tilstedeværelse som var helt unik.
Jordmoren gav meg det rommet jeg trengte for å føde mitt barn.
Den tilstedeværelsen og roen hun innbefattet og utstrålte er en slags «usynlig» kunnskap, men det var denne tilstedeværelsen og roen som gjorde at min fødsel ble så ukomplisert og fantastisk som den ble. Jeg følte meg ekstremt sett og tatt vare på.
Undersøkelser viser at det gravide og fødende kvinner ønsker seg aller mest i fødsel er trygghet. Trygghet skaper tillit og ro. Trygghet, tillit og ro kan ikke forhastes. Det sier seg selv.
Å ta vare på Ullevål sykehus og ABC-enheten vil være en investering i fremtiden. Det vil være en manifestering av de verdiene vi sårt trenger for å snu trenden av effektivisering – som tyter inn i alle ledd og kanaler i dagens samfunnsorganisering.
Vi må se verdien av det vi allerede har, og vi må ta vare på det. Så enkelt. Så åpenbart. Så lett å ta forgitt.
Les flere Oslo-historier og debattinnlegg på Avisa Oslo og OsloDebatten.
Ullevål sykehus er en død hest
Derfor vekker debatten om norskhet sterke følelser blant etniske nordmenn
Jeg ble stemplet som dum. Det har forfulgt meg hele livet
