Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Like før jeg fylte 20 år, stengte Norge ned. Da jeg hadde fylt 20 flyttet jeg for meg selv på en liten hybel. Et halvt år senere var Oslo totalt nedstengt. Jeg studerte alene, lagde mat alene, binga Netflix alene. The Sopranos, Papirhuset og Sex and the City.
Jeg satt benka til den lille pulten min, som var én meter fra kjøkkenet, én meter fra senga og én meter fra do, mens foreleseres tørre stemmer snakket om stil, estetikk og analyse. Hele livet mitt, fra morgen til morgen foregikk på 20 kvadratmeter.
Annenhver student sliter med alvorlige psykiske plager. Andelen med selvmordstanker har steget drastisk.
Siden jeg var 19 har livet mitt vært preget av avstand, et fåtall kontakter og en datamaskin som viser venner og foreleseres pikselerte ansikt og hakkende stemmer.
Det er et ensomt liv. Studenttilværelsen skulle være det motsatte.
Snart er jeg 22. Korona og restriksjoner ser ikke ut til å ha tenkt seg noen vei.
Annenhver student sliter psykisk
Pandemien har stjålet verdifulle år fra oss alle, og jeg vet at jeg har hatt det bedre enn mange. Men med sprengte sykehus med flere og flere uvaksinerte pasienter, er i viruset ferd med å ta fra oss enda mer.
Oslo er stengt fordi sykehuskapasiteten står i fare for å bli sprengt. I romjula var rundt 10 prosent av den voksne befolkningen uvaksinerte. Disse utgjør 70 av alle koronapasienter på Oslo Universitetssykehus. Myndighetene trygler og ber dem om å ombestemme seg.
Deres valgfrihet har en kostnad. Den betaler jeg, alle unge i Norge, og samfunnet for øvrig.
Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra april i fjor, viser at annenhver student sliter med alvorlige psykiske symptomplager. Studentene som oppga at de hadde selvmordstanker, steg fra åtte prosent i 2010, til 15 prosent i 2021.
Jeg tipper det er mange som kjenner på ensomhet, isolasjon og motløshet. Langt flere, om ikke alle, er antakelig drittlei. Jeg frykter hvordan studenters generelle helse vil se ut i årets undersøkelse. Og jeg er redd for skjebnene vi etterlater oss.
Jeg mener ikke at alle har en plikt til å vaksinere seg. Men jeg mener uvaksinerte har en plikt til å ta en større del av regninga.
Det er ikke mer synd på meg enn det er på andre
Pandemien er kjip for alle, og vi betalt en høy pris for å ta vare på de mest sårbare blant oss, men pandemien har stjålet viktige år for oss alle, inkludert ungdomstiden min.
Nå er på høy tid at både unge og samfunnet for øvrig slutter å ta støyten for enkeltmenneskers valg, og at uvaksinerte står til ansvar for sine egne valg, så resten av oss slipper. Mange uvaksinerte har tatt et valg. Et valg som holder Norge nedstengt
Uvaksinerte må ta en større del av regninga
Jeg mener ikke at alle har en plikt til å vaksinere seg. Men jeg mener uvaksinerte har en plikt til å ta en større del av regninga.
De uvaksinerte har tatt et valg. Da får de også ta konsekvensene av det valget.
Det er på høy tid å innføre koronapass. Tramper det på uvaksinertes rettigheter? Noen vil hevde det. Et langt mer interessant spørsmål er imidlertid dette: Når de uvaksinerte har tatt et valg som går på bekostning av et helt samfunn, er det ikke bare rimelig at de tar konsekvensene av det valget selv?
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Ved midnatt tikker meldingen fra min nye flørt inn, og jeg innser at romantikken er død
– Da blir det eksplosivt i familiene!
Sjuke og utslitte ansatte sleper seg på jobb. Når bryter dette sammen?
