Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I 1888 krysset Oslo-mannen Fridtjof Nansen (26) isødet Grønland på ski. En storslått bragd som gjorde Nansen berømt og bidro til utbredelsen av skiidretten i Europa.
I 2024 krysset Oslo-mannen Eirik Løkkemoen Bjerklund (30) bydelen Grønland på ski. Reisen fra leiligheten på Lambertseter til kontoret i Torggata var ingen storslått ekspedisjon. Heller en snaut 8 kilometer strabasiøs ferd på varierende føre.
Der Nansen forberedte seg i lang tid, startet mine ekspedisjonsforberedelser klokka 11 onsdag formiddag.
Kollega Tiril Hartvin ønsket meg lykke til med å komme på jobb. Ut av vinduet i leiligheten så jeg snømengdene i borettslaget og føyka mellom blokkene.
«Full stopp på bane, buss og tog – og mangel på taxi. Det er bare å ta fram skia,» skrev Tiril.
Et kjapt blikk på nettavisene, blant annet denne, levnet ingen tvil. Det tryggeste og mest forutsigbare ville faktisk være å ta fram skiene fra kjellerboden, legge på Swix blå og la det stå til.
Ned i kjellerboden
13.45 startet ferden nordover. Sjelden har jeg sett kombinasjonen av glis og oppsperrede øyne så mange ganger i løpet av en tur til jobb.
Allerede i Østerliveien kunne jeg lett og ledig smette forbi to møtende biler som slet med å passere hverandre. Veien hadde brått blitt ganske mye smalere enn vanlig med de store brøytekantene.
Jeg passerte en mann som spadde fram bilen sin fra snømengdene. Han løftet blikket, gliste og meddelte Fridtjof Nansen fra Lambertseter:
«Lurt!»
Ingen busser i sikte
Ned Sandstuveien og over E6 tok en dame fram mobilen og foreviget dette forunderlige synet. Turen gikk videre gjennom Ryen-krysset og ned Svartdalen. Gang på gang passerte jeg bussholdeplasser med passasjerer som aldri så noen buss de kunne stige om bord på.
Antall røde busser passert på ferden: Null.
Så bar det gjennom Gamlebyen og inn på Grønland. Ikke et gigantisk isøde, slik Nansen opplevde, men en mer nedtonet variant av den pulserende bydelen. Sykkelfeltet gjorde jobben sin som skifelt. Et tynt lag var nok til at jeg kunne skli framover, men grepet med stavene ble naturlig nok litt dårligere med asfalt som underlag.
Men diagonalgangen satt. Dette gikk definitivt mye fortere enn å kjempe seg fram på fortauet.
Dette skjer aldri igjen
Etter 1 time og 13 minutter skimtet jeg AOs lokaler. Timingen var perfekt, og jeg kunne spankulere inn på kontoret akkurat tidsnok: Ett minutt før starten på kveldsvakta.
En nydelig liten treningsøkt på vei til jobb var gjennomført. Null frustrasjon over forsinket kollektivtransport og dårlig brøytede fortau. Denne gangen var snøen til min fordel.
Men kommer jeg til å gjøre det igjen?
Forhåpentligvis ikke.
Ruter med klar beskjed i rushet
Bonden Kristoffer (23) brøyter i byen: – Jeg tar det ikke personlig at folk gir meg fingeren
Stans i søppelhentingen
Slik kommer du deg (ikke?) hjem i dag: – Smør deg med tålmodighet
