Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Statsministerens beklagelse var på høy tid.
Men uansett hvor viktig og riktig det var at Støres beklagelse kom, er det et jubileum med en kraftig bismak vi markerer:
Straffelovens paragraf 213 ble opphevet i 1972, men saken er jo at denne loven aldri skulle ha eksistert.
Norge var dessuten blant de siste landene i Vest-Europa som kvittet seg med denne lovbestemmelsen.
For våre lovgivere – de folkevalgte på Stortinget – var det i sin tid åpenbart ikke nok at forfølgelsen og diskrimineringen av homofile gikk helt av seg selv, i all sin motbydelige brutalitet, ute i samfunnet.
Man følte et behov for å formalisere denne undertrykkelsen, sette den i system, ved å gjøre det straffbart for menn å elske med menn.
119 menn ble dømt mellom 1902 og 1950
Slik lød loven det året jeg skulle fylle fem år:
«Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.»
Mellom 1902 og 1950 ble 119 menn dømt for å ha hatt seksuell omgang med andre menn. Det er vanskelig å forestille seg noe mer monumentalt urettferdig.
– De måtte gjennom rettsaker, dom og soning og møtte offentlig skam og fordømmelse. Det ønsker regjeringen å beklage, sa Støre.
Han beklaget også til alle som har måttet leve livene sine i skjul, i hemmelighet.
Norge kriminaliserte ikke bare homofili, men også samboerskap utenfor ekteskap.
Det ble stilt sykdomsdiagnoser av leger. Kirkens fordømmelse var total.
LES OGSÅ:
Takk til de som nektet å være kriminell for å elske en annen
Frigjøringshistorien har etter hvert blitt seierrik
Selv har jeg hatt gleden av å være omgitt av homofile og lesbiske venner – og skeive familiemedlemmer – fra barnsbein av. Det har vært et privilegium. Det har blant annet ført til at jeg har en tendens til å glemme at folk er homofile. Det setter de fleste homofile stort sett pris på, men ikke alltid, og særlig ikke på en dag som denne.
De skeives frigjøringshistorie er lang og full av lidelse, men etter hvert er den også blitt seierrik.
Det må ha vært over 30 år siden at jeg og en venn og kollega pleide å gå på London Pub for å spille biljard rett etter arbeidstid. Det førte til mange snåle situasjoner. London Pub var den gang som nå, et yndet møtested for skeive. Jeg ble vant til å treffe folk jeg kjente, som skvatt til da de så meg der.
De skvatt ikke av å se meg, de skvatt av at jeg så dem. De var ikke ute av skapet ennå. Mange var kanskje ikke kommet lenger enn at de var nølende på vei inn. Uansett, disse hendelsene formet min oppfatning av hvor vanskelig livet var for så mange homofile, og at hovedgrunnen var manglende aksept og respekt fra storsamfunnet.
LES OGSÅ: Vil jeg noen gang komme ut for familien? Det vet jeg ikke
Oslo by kan være stolte
Det var mange dialekter å høre på London Pub, som det var på alle Oslos homosteder, og jeg har vært på de fleste.
Da Arbeiderpartiets stortingsgruppe skulle behandle Partnerskapsloven gikk en av partiets grand old men – Kjell Opseth – på talerstolen i Kinosalen i femte etasje på Stortinget. Fra den fastslo han, uten ironi, at det ikke fantes homofile i Sogn og Fjordane, Opseths hjemfylke.
På sitt eget absurde vis kan det hende at Opseths aparte uttalelser kunne ha en viss sannhet i seg.
Det var nemlig til Oslo svært mange homofile fra hele landet flyttet. Eller kanskje rettere: Flyktet. I Oslo var det rett og slett mulig å leve et mer normalt liv som homofil enn det var på mindre steder rundt om i landet.
En grunn var rett og slett byens størrelse, at den var Norges største, men også at større byer har det med å utvikle en større toleranse for det som er annerledes enn hva tilfellet er i bygdene. I det viktigste landet i historien om homofil frigjøring, USA, var det i liberale, åpne og urbane byer som New York og San Francisco som først bygde opp organisasjoner som ble en politisk kraft som etter hvert førte til endring.
Av samme grunn ble Oslo homo-frihetens forpost i Norge.
Derfor er også homofil frigjøring en viktig del av Oslos historie – og identitet.
Det kan vi som by være stolte av.
Ingen er fri før alle er fri
De siste tiårene har, tross alt, bydd på enorme framskritt for den personlige friheten til skeive. Partnerskapslov og ny ekteskapslov er tydelige eksempler. Kirkens endring et annet. Oppfatningene blant folk flest har endret seg kraftig til det bedre.
Men frihet kommer ikke av seg selv, og den består heller ikke av seg selv. Det er mørke skyer i horisonten. Blant Donald Trumps fanbase i USA står ikke homofiles rettigheter sterkt, forsiktig sagt. Fremskrittet viste seg heller ikke å være noen naturlov i fremskrittets eget land. Ungarn gjenvalgte for kort tid siden Victor Orbán som statsminister, som er en liten mann når det kommer til homofili. I Polen skrus klokka også tilbake.
For ikke å snakke om Vladimir Putins Russland, som har gjort homofobi til en vesentlig del nasjonsbyggingen.
I dag bør vi alle feire, og gjøre homobevegelsens slagord til alles ord for dagen: Ingen er fri før alle er fri.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten
Takk til de som nektet å være kriminell for å elske en annen
«Jeg sa Cherrox, ikke støvler!»
«Tenk om isen bryter og du dør!», skrek han til meg
