Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I den lutherske kirken i Betlehem har presten Munther Isaac laget en solidaritetsinstallasjon. Jesusbarnet ligger i en ruinhaug. Sammenraste murstein, armeringsjern og forrevne biter av betong utgjør verdenen som barnet fødes inn i og krybben den nyfødte legges i.
Over hele verden ser vi resultatene av menneskers nådeløse brutalitet. Resultatet er menneskers lidelse, så sterk og så vond at språket ikke rommer det.
I kirken snakker vi om håp. Og om lys. Det gjorde vi i fjor også. Og året før der. Og siden det har verden blitt stadig mer brutal og mer håp-løs. Kan det i det hele tatt gi mening å snakke om håp når verden er tvunget i kne?
Hva skal vi med håpet?
Jeg strever med ordet håp. Det er som om ordene smuldrer opp når jeg skal forsøke å snakke om håp. Mye fordi vi – også jeg – ikke klarer å skjelne håp fra optimisme. At håp automatisk betyr at det går bra til slutt. Det har vi fått banket inn gjennom amerikanske filmer. At bare du har håp, så vil det gå bra til slutt.
De fleste av oss vet bedre enn å sette vår lit til at livet er som en amerikansk film. Men å forstå hva håp betyr, blir ikke enklere av den grunn. Det er som ordet håp er formørket av lettvint optimisme. Så hva skal vi da med dette håpet? Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at vi aldri kan slutte å snakke om håp. Aldri kan slutte å famle oss frem etter hva ordet håp er bærer av når verden er blitt mørklagt.
En sykehusprest jeg møtte fortalte at hun så spor av mennesker i sykehuskapellet hver dag: tente lys. I krise trenger mange det hellige rommet, som en ramme rundt den enkle handlingen det er å tenne lys.
Mange søker mot kirken i ren refleks. Det handler om å komme inn i et rom som er bærer av et alvor og glimt av Gud. Folk søker til kirken fordi de finner ro der. Fordi rommet formidler noe dypere, noe hellig, en mening og en sammenheng. Men også sårbarhet, kropp og Gud. Og håp.
Jeg gikk for det største treet jeg fant. Og var helt idiot for å ta det med på trikken
Sang i protest, trass og sinne
Mange sier at det er viktig for dem å synge Deilig er jorden i kirken. Julesangen som lyder igjen og igjen fra kirker over hele landet. Vi synger ord som prektig, fager og skjønn. Men hallo! Kan det bli mer paradoksalt?
Jeg har tenkt mange ganger at jeg ikke klarer å synge dette i år. Men da må jeg stille meg motspørsmålet: klarer jeg å la væreå synge Deilig er jorden? Er ikke det eneste som er verre enn å synge at jorden er deilig, å ikke synge den salmen? Vi synger den i protest, i trass og i sinne. Vi synger Deilig er jorden mens vi knytter nevene, lar tårene renne. Og gir litt ekstra til Kirkens Nødhjelp, Leger uten grenser eller Redd Barna.
Mange søker til kirken i ren refleks. For å tenne lys i et hellig rom. Fordi det eneste som er verre enn å tenne lys, er å ikke tenne lys. Kirken er et rom å komme inn i, med en fortelling om at Gud ikke har snudd ryggen til verden. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det. Det står i Bibelen.
Monica selger 400 juletrær på Kampen. Spesielt én ting er viktig når folk velger juletre
Kirken håper for oss
Om håpet er blitt ordløst, setter alle de tente lysene ord på det. Kirken formidler et skjørt og sårbart håp. Prester og kirkemusikere forsøker å gi håpet et språk. Gjennom musikken, bønnene, liturgien og kunsten. Kirken håper for oss. I budskapet om at mørket, smerten og nederlaget ikke får siste ordet.
Også i år skal vi synge Deilig er jorden. I fortvilelse og i protest. Vi skal synge Oss er en evig frelser født. Fordi håpet ligger sammen med det nyfødte barnet i en ruinhaug i en kirke i Betlehem. Det fordømte håpet
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Jeg spurte barn om deres syn på rasisme. Svarene var tankevekkende
Selvsagt skal skolen feire. Må det være med mat?
