Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Debatten rundt koranbrenning havner ofte i et juridisk spor og andre, viktige perspektiv faller utenfor. Jeg mener vi nå må snakke om hvordan det norske majoritetssamfunnet møter dette.
Religion betyr mye for mange, mindre for andre, og ikke minst betyr det forskjellige ting for forskjellige mennesker. Det å ha en viss respekt for hverandres syn er et godt sted å starte. Respekt er imidlertid vanskelig uten at vi forstår hverandre, og jeg er usikker på om majoritetsbefolkningen i Norge forstår like mye som vi kanskje liker å tro. Mange sammenlikner koranbrenning med brenning av bibler, og later til å sette disse handlingene i samme kategori.
Det er to grunner til at jeg ikke tror det er en god sammenlikning.
Først: De to religionene har ikke tilsvarende syn på sine respektive hellige bøker.
Dernest: Det utgjør en vesentlig forskjell når handlingen rettes mot en minoritetsgruppe.
Den onde sirkelen i debatten om håndhilsing
Når deres norskhet betviles
Som hvit, kristen nordmann er jeg en del av majoritetsbefolkningen i Norge. Ingen jeg vil true meg fordi jeg er kristen. Folk stiller meg ikke til ansvar for Patriark Kirill - overhode for den russisk-ortodokse kirke - eller andre forkastelige aktører som påberoper seg å handle i kristendommens navn. Om noen stiller seg foran meg med en brennende bibel, vet jeg at de setter seg selv utenfor samfunnet. Det rammer ikke meg.
Flere norske muslimer forteller at virkeligheten er annerledes for dem. I samfunnsdebatter, i byen og i møte med nye mennesker kan de risikere å bli avkrevd å ta stiling til terrorister eller despoter. Deres norskhet betviles ikke bare av SIAN. De diskrimineres i arbeidsmarkedet, de opplever langt oftere å bli «tilfeldig» kontrollert av politiet, og utsettes for mikroaggresjon.
Når muslimer trakasseres for sin religion reagerer det norske samfunnet hovedsakelig med å diskutere ytringsfrihet – ikke i særlig stor grad med å fordømme trakasseringen.
Det er lett for oss som majoritetssamfunn å se forskjellen på SIAN og oss andre. Det er lett for oss å se på SIAN og liknende som noen ytterliggående fjols vi helst bør tie ihjel.
Det er koranbrennerne som stiller seg utenfor samfunnet
Men er det like lett å overse for de som rammes? Er vi flinke nok til å kommunisere tydelig at det er koranbrennerne som stiller seg utenfor samfunnet, og at det ikke er de norske muslimene som plasseres på utsiden? Den koranbrenningen vi har sett i Norge har som hensikt å skape en opplevelse av utenforskap. Den har som hensikt å skape usikkerhet og frykt. Det er kun få år siden sist muslimer i Norge ble utsatt for terror. Ytre høyre i Norge har et voldspotensial og koranbrenningsaksjonene gjennomføres for å minne norske muslimer om det.
Muslimer i Norge kan oppleve at det forventes at de tydelig skal vise de ikke er som Taliban. Kanskje vi andre skal legge større vekt på å vise norske muslimer at vi ikke er som SIAN? Vise at vi tar avstand fra trakassering, også når den rammer mennesker for deres religion?
Debatten om grenseoppgangen mellom ytringsfrihet og ulovlige hatytringer er viktig. Jeg støtter de som mener at den koranbrenning vi har sett hører inn under sistnevnte. Imidlertid er ikke denne teksten et innlegg i den diskusjonen. Snarere er det en bønn om at vi sammen, som samfunn, skal ta tydeligere avstand fra handlingen.
Norske muslimer har tålt mye stillhet fra majoritetsbefolkningen i dette spørsmålet. Jeg synes det er på tide at vi nå viser dem en tydelig, uttalt støtte.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Det finnes et stort rom som vi muslimer kan utnytte for å tilpasse oss
Muslimske feminister står ofte i en dobbel kamp
Ruser du deg på annet enn alkohol, skal du ikke være trygg noe sted
