Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Som 13-åring begynte jeg å ruse meg. Jeg vokste opp i et hjem med mye rus. Mamma var alkoholiker og min søster var tungt rusavhengig. Pappa stakk da jeg var tre år og det ble opp til min mor å oppdra to vanskelige unger. Min søster var 12 år eldre og hadde en annen far som også var fraværende.
Jeg byttet skole 19 ganger i løpet av 9 år på grunnskolen. Jeg var en kasteball i skolesystemet. I 9. klasse på Ila skole fikk jeg beskjed om at hvis jeg ikke kom på skolen det året, skulle jeg få ta eksamen og slippe å «dumpe». Det var jeg glad for.
Jeg fant etter hvert min gjeng på skøytebanen på «Urra» - Uranienborg. Der var vi en gjeng som alle hadde litt dårlig påvirkning på hverandre og vi begynte og røyke hasj. Etter en stund solgte han vi pleide å kjøpe hasj av, ecstasy. Det ballet på seg og stoffene ble tyngre og tyngre og mengdene større og større.
20 år senere har jeg 22 dommer og 16 fengselsopphold og bor på Lassonløkken - et botilbud for mennesker med tung rusavhengighet og store psykiske problemer.
Det ballet på seg og stoffene ble tyngre og tyngre og mengdene større og større.
I retten i 2016 spurte dommeren om jeg hadde hørt om ND-programmet, altså Narkotikadomstol med domstolskontroll. I programmet blir man dømt til behandling istedenfor fengsel. Jeg hadde aldri hørt om det, fordi min advokat trodde det ikke var realistisk at jeg kom til å slutte å ruse meg. Det trodde jeg ikke selv heller.
En verdighet jeg ikke visste jeg trengte
Jeg endte opp med ND-dom og sonet to år ved Syningom omsorgssenter i Nord-Odal kommune, og har klart meg veldig bra etter det. Jeg var så heldig og kom inn i Nyttig Arbeid, et arbeidstreningstiltak i velferdsetaten. Der startet jeg med to halve dager i uken med arbeidstrening.
Nå er jeg ansatt 100 prosent, er rusfri på det sjette året og har en utrolig fin kommunal leilighet. Jeg føler på mange måter at jeg er tilbake som en helt vanlig person i de A4-rammene samfunnet forventer.
Uten jobben min i Nyttig Arbeid hadde jeg aldri klart å holde meg rusfri. Kollegaer forventet at jeg kom på jobb, og jeg kunne være en inspirasjon for andre som er der jeg var for noen år siden. Det gir meg sommerfugler i magen av å tenke på.
I rusdebatten i Oslo savner jeg mer fokus på jobb og meningsfull aktivitet. For meg har arbeid vært en av de viktigste delene i min rehabiliteringsprosess. Alle kan jobbe, noen kan jobbe mye, andre kan jobbe litt. Det gir en verdighet jeg ikke visste at jeg trengte.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Vi menn må rekke ut en åpen hånd og ta tak i knyttede never
– Åpenbart at det i Oslo hele tiden befinner seg mange eksplosive menn i stand til å begå plutselig, meningsløs vold
Det er umoderne å ta mannens etternavn, sier de. Jeg er ikke like sikker
