Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Da fattern landet på Oslo lufthavn Fornebu (FBU) 1. september 1972, hadde han med seg åtte dollar i lomma og en avtale om at hans eldre bror skulle plukke han opp. Så da han forventningsfull gikk ut av ankomsthallen var også kaoset komplett da verken bror eller noen velkomstkomité var der til å ta han imot.
Hvordan han deretter praiet en drosje som tok betalt i de åtte dollarene han hadde med seg, og kjørte han fra Fornebu til Trosterud er en historie jeg aldri blir lei av å høre og han aldri blir lei av å fortelle.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.
Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.
Jeg blir aldri lei fordi jeg aldri vil forstå hva det betyr å forlate alt du har og eier når du er 20 år og lander i et ukjent land hvor ingen dukket opp for å ta deg imot, og han blir aldri lei av å fortelle fordi han i dag selv innser hvilken reise han har tatt og ikke kan slutte å le når snakket om det.
Men mellom all latteren fra 1. september 1972 til 1. september 2022 ligger også en historie om 50 år med beinhard jobbing. Beinhard jobbing for at de som skulle komme etter skulle slippe å gjøre det samme.
I 1993, etter 20 år i Norge, valgte fattern i en alder av 43, å åpne restaurant med sin bror. Onkel åpnet og fattern stengte, og mellom dem var resten av familien, slik var arbeidsfordelingen. Mother India var og er et av Oslos minste restauranter, men det var her de fikk sin økonomiske opptur, selv om han og familien før det aldri led noen nød i Norge.
Hans reise de siste 50 år og andre som han som kom til Norge som arbeidsinnvandrere på 70 tallet er vanskelig å forstå. Rett og slett fordi de besørget at jeg og slike som meg aldri opplevde noe nød eller mangel mens vi vokste opp. Men jeg tenker ofte på dette i et perspektiv.
Når har jeg selv fylt 44 år, og Der Peppern Gror som jeg åpnet i 2015, har blitt et varemerke med restauranter, mathaller og foodtrucks. Vi nærmer oss 150 ansatte og en omsetning lik flere av de etablerte og kjente restaurant-grupperinger i byen.
Så modig du er Samir sier de. Du er skikkelig flink. Du har jobbet hardt for dette, dette fortjener du.
Nei, jeg er ikke modig eller flink, mest av alt er jeg er bortskjemt og født heldig med sølvskje i munnen.
Det var 20-åringen som satte seg på flyet i Delhi i 72 som er modig. Han som landet på Fornebu med åtte dollar og brukte opp alle penga på drosjeturen til Trosterud, det er han som er flink. Han som fikk jobb som lagermedarbeider på Grete Frukt og Grønt på Økern, det er han som er hardtarbeidende. Han de kalte Ola fordi gutta på lageret så på han som en av sine egne, det er han som har fortjent det.
Grattis med 50 år i Norge, fattern. Takk for alt.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.
Det er skjønt når hele Oslo ser ut som en diger kake med marengs
For 40 kroner får ungdommene skolemat og innvandrerkvinner jobb, har vi virkelig råd til å legge det ned?
