Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For 10 år siden var flere samlet på Youngstorget for å minnes Benjamin Hermansen. 10 år hadde gått siden drapet. Vi lovet hverandre å jobbe for at det samme aldri skulle skje igjen. 7 måneder etter mistet jeg flere av mine venner på Utøya.
Jeg gikk på samme skole som Benjamin. På ungdomsskolen fikk vi et rasistisk motivert drap tett inn på livet. 26.01.2001 mistet vi på Holmlia skole en medelev, og mange mistet en nær venn. Mange følte for første gang at det var utrygt å gå ut alene. Mange lurte på hvorfor noen velger å bli nynazister. Kunne vi reagert tidligere for å hindre drapet på Benjamin? Kan vi stole på politiet, politikere og samfunnet rundt oss?
Vi fikk svar gjennom skolen, Holmlia bibliotek, fritidsklubben og voksne som stilte opp. Skolen understreket at de som hadde begått ugjerningen var tatt, at de kommer til å få sin dom i en rettferdig rettssak og at det å svare på slike ugjerninger med vold var helt uakseptabelt. Innsatsen fra alle som stilte opp kan ha hindret hevn, og at vi i verste fall fikk en voldspiral. Ildsjeler skapte trygget av en utrygg situasjon.
20 år siden Benjamin-drapet: – Jeg kommer aldri til å glemme synet av folkehavet
De siste 20 årene har vist oss at voldelig ekstremisme fortsatt eksisterer og truer vårt samfunn. Seinest i 2019 ble Johanne Zhangjia Ihle-Hansen drept av Philip Manshaus. I retten forklarte Manshaus at han drepte Johanne fordi han mente at mennesker med brun hud var en trussel mot hvite mennesker i Europa. En moske ble også angrepet. Terrorhandlingen i Bærum minnet oss om at vi dessverre er fortsatt langt ifra målet om å bekjempe voldelig ekstremisme, hat og fremmedfrykt.
Det å ikke glemme Benjamin betyr å fortsette kampen. Fortsette med ord og med handlinger. For det handler om hva slags samfunn vi skal bygge. Jeg vil at min datter skal oppleve en trygg oppvekst på Søndre Nordstrand. Min datter skal aldri være redd for å engasjere seg politisk og si sin mening. Fremtiden lover godt. Hvem skulle tro at en av de største demonstrasjonene foran Stortinget noensinne skulle være en demonstrasjon mot rasisme til støtte for George Floyd og ofrene for rasisme i USA?
– Det at man skal være redd for å bli skutt eller drept fordi man har en annen hudfarge er skremmende
De 20 årene som har gått har lært oss at det er ofte først når det skjer ekstreme handlinger at samfunnet reagerer og setter inn tiltak. Det må være mer kontinuitet. Tiltak må ikke bare komme som en reaksjon. Derfor er det viktig at et Arbeiderparti-ledet byråd i Oslo jobber med en handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger. Black Lives matter i Oslo kommune.
De siste hendelsene i USA har vist oss at uttalelser fra politikere kan mobilisere, og de kan drepe. Grensen for hva som er tillatt å si om enkelte grupper i samfunnet har beveget seg mot en mer ekstrem tone. Vi må ha klare forventninger overfor våre politikere. Vi må gå foran som et godt eksempel. Ord og uttalelser må svares med ord og uttalelser, ikke med vold. Det hjelper å vise at vi er mange som står imot rasisme og sier ifra.
Å ikke glemme 26.01.2001 betyr å ikke glemme 22. juli eller 10. august 2019. Å ikke glemme betyr å ha internasjonal solidaritet og være en del av «Black Lives Matter»-bevegelsen. Fordi det er den samme kampen vi fører mot de samme kreftene som vil splitte vår verden. Vi må aldri glemme. Vi skal aldri glemme.