Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Skribentens identitet er kjent for Avisa Oslo.
Tiåringens fotballinteresse kom ikke inn med morsmelken her i huset, den kom ikke med skolestarten heller. Den kom i litt «sen alder» - kanskje litt for sent, skal man legge fotballklubbens mottakelse, eller manglende sådan, til grunn.
Det er nemlig ikke bare bare å starte og spille fotball først når man er 10 år.
«Mamma, jeg har lyst å begynne på fotball igjen!» Det fortalte 10-åringen med fotballen under armen tidlig i vår. «Så gøy at du vil det!» svarte jeg, «men gjør deg ferdig med de aktivitetene du allerede går på, og hvis du fortsatt har lyst etter sommerferien, så hører vi når du kan starte.»
Da sommeren var på hell og skolen startet igjen var 10-åringens fotballiver fortsatt til stede, i aller høyeste grad: «Nå kan jeg starte på fotball igjen, mamma.»
Jeg tok kontakt med den lokale klubben og hørte om det er plass til en spiller til.
Kan han komme på treningene?
Det skulle ta tid før tilbakemeldingen kom. Etter godt og vel to uker får jeg beskjed om at det er det ikke. Ikke akkurat nå i alle fall, men vi kunne ta kontakt ved sesongslutt. Det er da de tar vurderinger på om det er plass til nye og flere spillere.
Så jeg spurte om min sønn kan få komme på treningene.
Svaret var nei. Vent til sesongen er over. Da skal de ta nye vurderinger.
Fotballfellesskapet må fortsatt vente for 10-åringen. Heldigvis er dette en sosial gutt med mange venner og et godt nettverk rundt seg. Han sitter ikke hjemme og er alene om ettermiddagene. Han er med på andre fritidsaktiviteter og har det bra.
Men hva om det ikke hadde vært slik? Hva om dette var et barn som virkelig trengte det fellesskapet i fotballen?
Jeg vet ikke hvilke vurderinger som legges til grunn for om det er plass på laget ved sesongslutt. Om jeg skal ta utgangspunkt i visjonen på fotballklubbens nettsider, så er det gode muligheter for at han kan få bli med på laget. Der står det at klubben skal være et sosialt og trygt møtested, og at alle barn og voksne kan få spille fotball uansett ferdigheter.
Ingen «pornopenger» eller rike onkler
Åpne armer eller «overgangsvindu?»
Min sønn ble selvfølgelig litt skuffet over ikke å få prøve seg på treningene, men heldigvis tar han med seg fotballen ut fortsatt og spiller løkkefotball i timevis gjennom uka. Fordi han liker det og synes det er gøy. Forhåpentligvis så er det en åpning på laget nå som denne sesongen er historie. Men skal jeg tolke signalene, er det slett ikke sikkert.
Som mamma så spør jeg meg, om det er slik det skal være for 10-11-åringer som har lyst å starte med idrett og fritidsaktiviteter? Ingen åpne armer som tar i mot og sier «kom, bli med spill fotball med oss», men heller det som oppleves som et «overgangsvindu» i en eliteserieklubb.
Jeg vet ikke hvilke prinsipper som ligger til grunn for å begrense inkludering av nye spillere til «en årlig vurdering». Folk har gjerne gode grunner til å gjøre akkurat som de gjør.
Det jeg vet, er at det finnes mange gode grunner for at barn skal og bør føle seg inkludert i det lokale idrettslaget og nærmiljøet sitt. Og det bør veie tyngst når vurderingene blir gjort ved sesongslutt.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
NFF Oslo: Det er bygget tusenvis av nye boliger, men ingen fotballbaner
Vil samle 50.000 mennesker her. Det er bare ett stort problem
Hver dag går jeg forbi en tom asfaltflekk. De som hang her er jaget til et annet nabolag
«Ungen min tåler da ikke å tape»
