I dag brukes det ressurser på å vekke og jage bort mennesker, heller enn å finne en løsning på de egentlige problemene

Ida Lødemel Tvedt skriver i Dag og Tid 19. januar et treffende innlegg om Oslo kommunes menneskefiendtlige forbud mot å overnatte utendørs. Det er liten tvil om at bakgrunnen for de absurde endringene i politivedtektene i 2013, var tilreisende fattigfolk fra Europa – spesielt fra Romania – Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, KrF og Frp ønsket å redusere. Oslo-politikernes soveforbud har gjort det kriminelt å være fattig.

Vi er heldige som bor i Norge. Noen av dem som ikke er så heldige søker hit. Det er et resultat av fattigdom og store klasseforskjeller i Europa. Som hovedstad i et velstående land må Oslo regne med at en del mennesker vil komme hit for å prøve å bedre livssituasjonen for seg selv og sin familie. Helst ved å utføre lønna arbeid, og i noen tilfeller ved å strekke ut ei hånd eller en kopp med anmodning om hjelp.

Noen av disse har ikke penger til overs til å betale for et trygt sted å bo. Den eneste verdige måten å møte denne situasjonen på, er å vise disse menneskene at Oslo er byen med det store hjertet og at de får tilbud som ivaretar deres grunnleggende verdighet. I dag brukes det ressurser på å vekke og jage bort mennesker, heller enn å finne en løsning på de egentlige problemene: Mangelen på et verdig overnattings- og sanitærtilbud.

Rammer sårbare mennesker

Et soveforbud rammer ikke bare fattige og desperate borgere fra fattige land i Europa. NAV-ledere gikk nylig ut i NRK og ropte varsku om at kommunens overnattingstilbud er fullt når det trengs. De siste åra har antallet personer som bor i midlertidig bolig i Oslo doblet seg, som medfører at bydelene i Oslo sliter med å skaffe nødbolig til folk uten bolig. Det rammer særlig mennesker med rusavhengighet og ofte også samtidig psykisk lidelse – som må ty til å sove ute i gata med den frykten å bli jaget av politiet.

Vi må snu problemstillingen. Det burde i prinsippet være straffbart å sette noen i den situasjon at de i praksis vil måtte sove utendørs. Det må være en grunnleggende rett for alle å ha et tak over hodet og ei seng å sove i for natta. Da bør Byrådet i Oslo legge inn økte ressurser til en langvarig innsats for å sikre at alle har mulighet til å leve trygge og verdige liv. Avskaffelsen av soveforbudet vil være et viktig skritt mot å gjenopprette respekten for grunnleggende menneskerettigheter og motvirke stigmatiseringen av de bostedsløse.

Et behov for endring

Det er behov for å endre på overnattingstilbudet slik at det er styrt etter sesong, og ikke temperatur og skjønn. Et bedre utbygd og organisert overnattingstilbud vil dessuten redusere overnatting i parker, offentlige byrom og i skogen, og mindre kontrollvirksomhet. Frigjorte politiressurser kan i stedet brukes mer målrettet, for eksempel til å bistå dem som er involvert i menneskehandel. Byrådet bør også tilby sosial- og helsefaglig bistand til folk som lever på gata slik at flere kan løftes ut av fattigdom og sosial elendighet.

Oslos soveforbud er rein symbolpolitikk. Å måtte sove ute er et uttrykk for fattigdom og desperasjon. Ingen blir mindre fattige av at vi forbyr dem å sove ute. Det er på tide å få slutt på at hovedstaden i verdens rikeste land kriminaliserer fattigdom. Det nye byrådet med Venstre i spissen må heve ambisjonen ved å oppheve soveforbudet, øke tilskuddsordningen til frivillige organisasjoner og innføre sesongbasert overnatting som prinsipp. Bostedsløshet og fattigdom er et sosialt problem som ikke kan håndteres med kriminalpolitiske virkemidler.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten.