MDG, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med deg. På alle valgomater blir du førstevalget mitt. Det er deg jeg er mest enig med. Jeg tror på en bedre klimafremtid! Jeg synes det er tøft og viktig at et parti tar tak for å bygge om til mer klimavennlige strukturer i byen. Det gjør du: Takk.

Likevel gjør du meg uendelig frustrert. Jeg tar meg stadig oftere i å spørre: Er du bare et parti for de rike og friske?

Kjenner meg rett og slett utestengt

«Ableism» er et ord som har slått meg stadig oftere det siste året, når jeg tenker på deg. Med ableisme mener jeg et sett med handlinger som bevisst eller ubevisst fremmer ulik behandling av mennesker med ulikt funksjonsnivå. Med økning i bompengeavgifter, systematisk fjerning av parkeringsplasser, bilfrie soner, og et kollektivtilbud som aldri blir billigere, har jeg fått kjenne på kroppen at man helst skal være både rik og frisk for å kunne stemme på dere.

Jeg bor ikke innenfor Ring 2. Jeg bor på Skullerud. Det siste halvåret har jeg gått rundt med en beinskade og en stadig voksende gravidmage. Selv med busstopp 200 meter fra døra har jeg ikke kunnet ta bussen, så jeg har måttet kjøre til jobb og til alle helseavtaler.

Vet du hvor vanskelig det er å finne parkering? Hvor avhengig man er av det når man går på krykker? Vet du hvor dyrt det er å kjøre bensinbil, både med tanke på parkering og bompenger? Én tur til en helseavtale koster fort opp mot 200 kroner bare i ekstra bilutgifter. Det blir nesten en tusenlapp ekstra i måneden.

Det verste er ikke egentlig pengene. Pengene frustrerer meg, det er bare privilegert flaks at jeg har dem, og jeg grøsser ved tanken på hvor stor inngripen det hadde gjort i lommeboka dersom jeg tjente litt mindre eller fortsatt bodde alene. Men for meg er det aller verste er følelsen av å ikke komme til. Å ikke kunne komme meg dit i byen jeg vil. Følelsen av å være utestengt.

Min egen by har blitt utilgjengelig

En dag skulle jeg treffe kollegaer på kafé. Jeg måtte dra hjem fordi det var umulig å finne parkering i nærheten. Følelsen av nederlag sitter fortsatt i. Jeg kunne ikke delta. Jeg var så nærme - og det gikk ikke.

Da jeg i koronatiden skrev til bystyret med en bekymring om fremkommelighet, fikk jeg til svar at jeg jo bare kunne kjøpe meg en elsykkel. De som skrev, tok utgangspunkt i at «selvsagt» er man frisk og har råd til elsykkel. Det er ableisme på sitt verste. Ikke alle klarer alt.

Det ble ikke elsykkel på meg, men mannen og jeg kjøpte oss elbil. Prisene på bilutgifter i byen sank. Vi var så fornøyde! Ikke minst fordi det nå blir mindre forurensning.

Nå kunne vi bli kvitt bensinbilen! Trodde vi. Planen har hele tiden vært at mannen kunne ta toget til jobb, han jobber i Viken. Men i vinter var det togtrøbbel i Romerikstunnelen nesten annenhver dag. Nå står Skullerudbanen i fire måneder. Når mannen tar kollektivt, bruker han nesten to timer på én tur én vei, som i utgangspunktet skulle tatt rett over én time. Så vi har ikke kunnet selge bensinbilen likevel. Kollektivsystemet fungerer ikke. Nevnte jeg at prisen på årskort stadig går opp?

Endringer implementeres, men strukturene rundt som skulle gjort det lettere å henge med og leve miljøvennlig fungerer ikke.

Jeg vil ikke være utestengt fra byen min! Hva gjør du for meg og oss som faktisk er avhengige av bil? Jeg vil bidra i klimaløftet, men akkurat nå opplever jeg at det er en forutsetning å være rik og frisk nok. Skal det virkelig være slik?

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Vi vil ha 100 grønne byrom. Forslaget er ikke radikalt

Les også

Ruter har skapt et kollektivopprør

Les også

Å kjøpe voksenbillett svir i lommeboken

Les også

Hvem skal betale for bilene som støver ned på en parkeringsplass?