Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi var som bildet på en kjernefamilie, og vi levde et lykkelig liv. Vi var veldig aktive og gjorde så mye sammen. Vi har alltid vært ekstra tette; Marthe, Ole-Henrik, mamma, pappa og etter hvert vår lille hund Fibi.
Vi var kanskje en sånn familie som andre ønsket å være. I oktober 2020 skjedde det verste. Det er fortsatt ikke til å tro.
Marthe på 16 fikk den verste kreftformen man kan få: Glioblastom, den mest aggressive hjernekreften.
To måneder før, syklet vi Rallarvegen. Marthe var frisk som en fisk. Det første tegnet på at noe var galt, var en voldsom hodepine. Så kom dobbeltsynet, og en MR-undersøkelse avslørte svulst.
Hver kveld sa vi: «Marthe skal bli frisk»
Hun var gjennom en lang og omfattende operasjon, men svulstens plassering gjorde at det ikke var mulig å fjerne alt. Hun fikk cellegift, stråling, immunterapi. Hun ville prøve alt av behandling, og gjerne delta i medisinske studier, både nasjonalt og internasjonalt. Hun fikk nytte av nyere behandling, to av medisinene hun fikk, ble godkjent så sent som i 2009 og 2018. Den ene ga god effekt – en stund. Det forsterket håpet.
Vi visste at det var alvorlig, men Marthe ville ikke ha noen prognose fra legene. Hun ville bare leve! Hver eneste kveld vi la oss, så vi to voksne på hverandre og sa: «Marthe skal bli frisk.»
Vi leste ikke statistikk, vi visste at den ville frata oss håpet. Det høres kanskje naivt ut, men for oss var det så viktig å bevare det. Vi håpet medisinene hun fikk skulle virke, og vi håpet ikke minst på ny forskning. Marthe skulle leve i flere år, og på de årene skulle det komme et gjennombrudd. Det var planen, og vi trodde på den.
Hjemme hos oss fokuserte vi på livet. Marthe skulle ha det godt. Hun sa det selv: «Her hjemme lever vi, sykehuset står for behandlingen.»
Madelen (26) fra Oppsal hedret sin dødssyke mor: – Ganske tøft å stå frem
Marthe holdt fast ved troen på forskning
Da legene sa at det ikke var mer de kunne gjøre, holdt Marthe fast ved troen på forskning. Ikke for egen del, men for dem som kommer etter henne. Hun var veldig opptatt av at vi skulle samle inn penger. Det siste hun ville, var at noen skulle oppleve det samme som henne.
Lille julaften 2021 døde Marthe fra oss, bare 17 år ung. Livene våre blir aldri de samme, noen dager forstår vi ikke hvordan vi klarer å leve med sorgen.
Men det gagner ingen at vi legger oss ned, og Marthe gir oss fortsatt styrke til å gjøre det eneste vi kan: Holde minnet hennes varmt, og bidra til det hun ønsket seg aller mest: Mer kreftforskning. For der er det fortsatt en lang vei å gå.
Hun skulle ha vært russ nå, og vi vet hvordan hun ville ha startet russetiden: Hun hadde samlet inn penger til Krafttak mot kreft.
Nå er Marthes venner russ, og samler inn penger til kreftforskning.. Det er så sterkt å se. Vi vet at Marthe ville ha gått i front om hun kunne.
Og vi håper hennes historie kan bidra til at flere vil støtte det viktige arbeidet russen gjør, om du møter dem på døra eller på sosiale medier. Pengene som samles inn, går til forskning på kreft med spredning.
La oss sammen gi fremtidens kreftpasienter det Marthe aldri fikk: Litt mer tid. For litt mer tid kan bety alt.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Ny trend gir kraftig økning: – Et horribelt sted å få kreft
I år kommer ramadan med en kraftig bismak
Til slutt stoppet jeg å snakke om følelser
