For 30 år siden, før jeg flyttet til Oslo, var naboene en sammensveiset gjeng. Vi snakket med hverandre, hjalp hverandre og inviterte hverandre i selskap, enten det var jul, nyttår eller bursdager. Ved dødsfall stilte halve blokka opp. Dugnadsånden er en del av vår kultur. Det er også kommunikasjon og vennlighet. Det var det i hvert fall på den tiden.

Som beboer og bydelsmor i bydel Frogner er jeg med i flere tilhørende Facebook-grupper, i tillegg til å snakke mye med mennesker jeg møter i hverdagen. Jeg blir like sjokkert hver gang jeg hører eller leser om en misforståelse som startet som et fjær men endte opp som ti høns på bordet hos myndighetene – og gjerne også på en Facebook-vegg.

Nå mener jeg ikke åpenbare lovbrudd og forhold av alvorlig karakter. Eller når direkte kommunikasjon ikke når frem ved flere forsøk. Og jeg mener heller ikke hendelser med ukjent gjerningsperson.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Jeg mener rett og slett de hverdagslige, små tingene vi irriterer oss over. Her er noe av det jeg har sett og hørt:

Kollegaen som kom for sent utløser klage til sjefen, nærbutikken som hadde veid løsvektvarene feil blir et Facebook-innlegg med advarsel om bedrageri, gutten som utagerte på skoleavslutningen blir en anonym bekymringsmelding til barnevernet, naboen som hadde satt ut søppelposen utenfor egen dør er en anonym klage til utleier, kvinnen som tok vare på en bortkommen hund anklages for tyveri.

Jeg er sikker på at via en vennlig samtale med kollegaen, nærbutikken eller naboen din, ville du ha fått en oppklaring og unnskyldning – og mange konflikter kunne vært unngått.

Les også

Problemet vil bli mye større i fremtiden. Bygdøy trenger mer enn en god sykkelvei

Ofte er ikke ting slik vi tror

«Alle» snakker om at det er menneskelig å gjøre feil og at vi skal akseptere oss selv. Men med en gang vi faktisk gjør en feil, blir vi dømt – av våre egne naboer – for å være kriminelle, barnemishandlere, svindlere, forsøplere, tyver, og så videre. Det ropes «ulv» over en lav sko. Hvorfor er vi skyldige inntil det motsatte er bevist? Hvor har det blitt av aksept for menneskelige feil, som så mange selvhjelpsbøker skriver om? Vi tør ikke gjøre feil, av frykt for brev fra sjefen, barnevernet eller politiet – i tillegg til plassering i Facebook-gapestokken.

Hva er det som hindrer oss i å snakke sammen, ta kontakt, banke på, invitere på en god, gammeldags kopp kaffe og en samtale? Eller hva med å spørre: «Hvordan har du det egentlig?»

Kanskje kollegaen din nettopp har opplevd en stor personlig tragedie, naboen var stresset med å komme seg på jobb, butikkens nye ansatt gjorde en feil, kvinnen ville gi hunden ly fra kulden mens hun etterlyste eieren, og gutten som utagerte har en diagnose du ikke vet om.

Ved å snakke sammen vil mest sannsynlig begge parter komme til enighet og ordne opp uten innblanding fra høyere hold. Velger du heller å gå rett på en anonym klage eller anmeldelse, kan dagen bli ødelagt for noen som kanskje allerede har det tungt, og som gjerne skulle ha kommet med en unnskyldning og forklaring til deg, men siden han eller hun ikke vet hvem du er blir dette umulig å gjøre. Vedkommende blir da gående med en følelse av noe uoppgjort, og myndighetene kan bli en kanal for kommunikasjon mellom partene.

Men det verste er likevel følelsen av å være blottlagt: Den som klager vet hvem du er, men du vet ikke hvem vedkommende er.

Er det rart det er krig i verden? Terskelen for formelle anklager må bli høyere enn den er i dag. I de fleste tilfeller er en samtale med motparten alt som skal til for å ordne opp og bevare freden. Om vi ser det gode i våre naboer, blir Oslo et bedre sted å være.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten