Oslo var en av de de første byene i Europa som pekte ut stille områder, i alt 14 områder. Men dette pionérarbeidet har ikke vært fulgt godt nok opp med faktisk sikring av områdenes lydmiljø. Ekeberg er ett av disse områdene. Dagens situasjon på Ekebergsletta er at de stille omgivelsene ikke sikres, og det skyldes manglende håndhevelse av eksisterende regler for støy.

Bedre folkehelse og trivsel er en viktig følge av regelmessig mosjon og idrett, og ønsker fra idretten om utbygging av nye idrettsanlegg blir derfor møtt med forståelse. Samtidig er det viktig å ta vare på andre kvaliteter i samfunnet, ikke minst sikre at stille områder ikke utryddes av idrettsanleggene. Stille områder i nærmiljøet er også en helsefremmende, men i dag en stadig mer truet ressurs. Det er en alvorlig utfordring som snart også er mer spesifisert i støyretningslinjen til plan- og bygningsloven.

I desember oversendte Miljødirektoratet til Miljødepartementet en revidert utgave av støyretningslinjen for plan- og bygningsloven: T-1442/2021. Et nytt trekk er at den sier om idrettsanlegg som en del av grønnstruktur og stille områder: «støyende anlegg og virksomhet bør søkes lokalisert slik at støynivået ikke øker i stille områder, naturområder og friluftsområder og verneområder der fravær av støy er viktig.» Utsagnet adresserer direkte utfordringen som kommuner over hele landet, ikke minst i Oslo, møter ved lokalisering av idrettsanlegg, spesielt utendørsanlegg.

Dette aktualiseres av den sterkt økende takten i utbygging av idrettsanlegg rundt om i landet, og bør tas på alvor av myndigheter og idretten selv. Stille områder er en viktig og truet ressurs. Det tjener ikke det grunnleggende formålet og omdømmet til idretten å bidra til nedbygging av stille områder. I Oslo bor et økende antall borgere, mer enn 60 % av befolkningen i gul støysone eller det som verre er. Dette er lydomgivelser som gir stress og forhøyer risiko for å pådra seg alvorlig sykdom, og forkorter liv.

Støyproblematikk knyttet til idrettsanlegg må også vurderes i lys av den stadig økte profesjonaliteten og kommersialiseringen av idretten, og må føre til krav om økt ansvar både for idrettsnæringen og idrettsforeningene. Vi har skianlegg som i sesongen kjører støyende snøkanoner døgnet rundt, slik at boligene i nærområdet som ellers er et stille område, løftes opp i rød støysone uten mulighet til uforstyrret søvn! Fotballklubber har også utviklet seg til å bli til ivrige næringsaktører ved siden av sitt allmennyttige virke, med store anleggsprosjekter og høye krav til inntjening. Nasjonale tv-rettigheter selges for milliarder av kroner, og Norges fotballforbund pålegger klubbenes arena-anlegg kravspesifikasjoner som i mange tilfeller er helt uforenlige med hensynet til omgivelsene.

Helsedirektoratet har tidligere laget retningslinjer for støy fra nærmiljøanlegg for idrett. Her inngår allmenne prinsipper som primært er ment å regulere støy i forbindelse med den uorganiserte idretten. Men disse støy- og helsevurderingene er gyldige også for store, profesjonelle anlegg som belaster sine omgivelser på helt andre måter enn «løkkefotballen». Derfor bør slike anlegg i følge T 1442 ikke plasseres i boligstrøk, naturskjønne områder eller såkalte stille soner. Det må stilles andre og strengere krav ved etablering av denne type anlegg.

Støyforeningen kjenner til flere eksempler på at støy fra utendørs idrettsanlegg utgjør alvorlige problemer i forholdet mellom anleggseierne og beboere og naturinteresser. Både i Oslo og i mange andre kommuner. Det foreligger dype konflikter der tvister til sist har gått i omgivelsenes favør.

Prosessene fram til nå på Ekeberg dokumenterer at hensynskravene i plan- og bygningsloven ikke er iakttatt, heller ikke de forpliktelser som kommunen har pålagt seg selv. Det er all grunn til å unngå motsetningen mellom å bygge ut idrettsarenaer «for en sunn sjel i et sunt legeme» for noen, samtidig som man bygger ned sunne, helsebringende omgivelser for allmenheten.