Gjennom den pågående pandemien har vi blitt rettledet inn på en tankegang som innbefatter at vi kommer aller lengst når vi står sammen om noe - det er i felleskap vi står sterkest.

Jeg ser bort ifra «oss og dem», og skriver «vi». Det er dette ordet som i bunn og grunn betyr noe, og det mer enn noen gang.

Hvis du enda ikke har fått en anelse om hva denne teksten kommer til å handle om, kan jeg røpe at den bygger videre på det Hans Majestet Kongen, en gang sa: «...vi skal kjenne at vi – på tross av all vår ulikhet – er ett folk. At Norge er ett».

Våre erfaringer med pandemien det siste året tilsier at Covid-19 kan smitte hvem som helst, hvor som helst og når som helst. Viruset skiller på liv og død ikke mellom etnisitet, hudfarge eller forhistorie.

Det eneste viruset tar hensyn til, er om du er et menneske av kjøtt og blod, og det er akkurat det vi også bør vektlegge før vi vender blikk og peker på hverandre. Vi må slutte å fordele skyld, og bli flinkere til å sette oss i andres situasjon. På den måten kan vi komme frem til de riktige årsaksforklaringene. Til syvende og sist er vi alle mennesker. Hver og en av oss kan bli utsatt for den samme dråpe- og kontaktsmitten.

På tilsvarende måte som viruset kan smitte hvem som helst, kan også hvem som helst finne løsninger imot. Hjernene bak en av vaksinene som har gitt verden et håp er et ektepar, begge to barn av immigranter. I samme periode har minoritetene i vestlige land opplevd skyld og skam for de høye smittetallene. Det må være rart å være banens beste og syndebukk på samme tid. Heldigvis har det i realiteten ingenting å si, fordi vi alle spiller på samme lag mot det samme farlige viruset.

Det kan være forståelig at man tidligere hadde en tankegang om et «oss og dem». Mye har skjedd på veien, og vi må for all del ikke overse menneskene som i sin tid tok imot immigrantene med et åpent sinn. Uten disse menneskene hadde Norge kanskje aldri ha kommet så langt. Det er de som var med på å gi de nye landsmennene et bosted, arbeid og en sikker fremtid. Det har vært en lang prosess, men nå er tiden kommet for å legge gruppeinndelingene vekk, og bare være oss. Det er vi som er fremtiden.

I «vi» inkluderes alle. Vi som alltid har vært her, vi som en gang kom og vi som i fremtiden vil komme. Det er vi som har holdt hjulene i samfunnet i gang. Vi i helsevesenet som har stått på dag og natt. Vi som har vasket gulv og tak. Vi som har fylt på varer i matbutikkene. Vi som har vært sjåfører og blitt utsatt for potensiell smitte døgnet rundt. Vi er alle nødt til å sette pris på hverandre. Noe annet ville vært helt bak mål.

Denne pandemien kommer en dag til å gå over. Vi får håpe samholdet som vi har følt på det siste året forblir, og med tiden blir enda sterkere. Målet med denne teksten er ikke å få alle til å spille ballen, men heller å belyse at alle bør ha muligheten til å score mål. Det er ikke gitt at man må hete Petter for å bli verdensmester på ski. På samme måte er det ikke gitt at man må hete Ugur eller Özlem for å utvikle noe revolusjonerende innenfor medisinen.

Vi må få slutt på den samfunnsmessige utstøtningen og tankegangen om et «oss og dem». I den sammenhengen tillater jeg meg å finne opp et nytt begrep: “vi-tenkning”. Det nye begrepet bør få en plass i dagens leksikoner. Det å stå sammen trumfer absolutt alt. Vi er fremtiden. Fremtiden er oss. Sammen kan vi klare alt!