Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I juni nektet en ung elev å håndhilse på sin kvinnelige rektor ved vitnemålsutdelingen på en Osloskole. Saken vekket stor oppmerksomhet og frontene var harde.
«I Norge håndhilser vi», mente mange, mens Kamzy Gunaratnam skrev at hun får «frysninger av setninger som starter med akkurat dette uttrykket.»
Rektoren, som absolutt kunne ha håndtert situasjonen på en mer elegant måte, ble hetset grovt. Hun beklaget. Hennes arbeidsgiver Utdanningsetaten godtok denne beklagelsen, hva nå det betyr.
«I Norge gjør vi det sånn og sånn» sender frysninger oppover ryggen
Bruker religiøs identitet til å konfrontere
Interessen er dabbet av, men den som tror at alt er såre vel nå, må tro om igjen. Jeg besøkte mange videregående skoler i 2012 da jeg var stortingsrepresentant. Jeg ville lære om skolen, elevene, behovene og utfordringene. Av mange utfordringer noterte jeg meg skolens bekymring for nettopp at mange elever brukte sin religiøse identitet som en markør for å utfordre og konfrontere skolen som institusjon, lærere og sine medelever.
Det gikk i nesten hele byen: Elevene avbryter undervisningen for å be, vil ikke delta i gymtimer, nekter å delta i sommerleirer, inntar ekstreme posisjoner i faglige samtaler i klasserom og lignende.
Jeg ser ikke bort fra at trangen til å markere sin religiøse identitet er en reaksjon på den utbredte og til tider intense islamofobien i hverdagen.
Spørsmålet er om vi skal veilede ungdommen til å finne positive måter og kanaler å gi uttrykke for sin frustrasjon, heller enn å skape uhygge på sin egen arbeidsplass.
Til slutt ble eleven ekskludert av medelever
Åsne Seierstad skriver detaljert i boken «To søstre» hvordan en ung elev utfordret skoleledelsen på kles- og gymreglement. Den svært intelligente eleven, som i utgangspunktet var interessert, engasjert og sprudlende, ekskluderte medelever og folk med en annen tro. Til slutt ble hun selv, ifølge boken, gitt opp og ekskludert av medelever. Hennes handlinger og holdningene ble altfor sterke.
Vi mennesker er sosiale vesener. Vi lever i menneskelige fellesskap. De aller fleste av oss korrigerer hele tiden vår adferd i tråd med tilbakemeldingene vi får fra fellesskapet. Felleskapet kan være undertrykkende og kreve konformitet. Samtidig kan manglende korreksjon, eller manglende evne til å korrigere våre handlinger, fort stenge oss ute.
Selvoppfyllende profeti
Fenomenet har faktisk potensial til å utvikle seg til en selvoppfyllende profeti, en ond sirkel som kan utspille seg slik: Du mottar tilbakemelding; den oppfattes som kritikk; reaksjonen din forsterker atferden. Over tid blir du betraktet som mindre relevant; gradvis ekskluderes du; og resultatet blir en bekreftelse på det du allerede fryktet, nemlig at de ikke ønsket deg med fra starten av! Av forskning og egen erfaring vet vi at mange havner i denne fellen. Herfra er det bare en nedoverbakke.
Det å gi gode tilbakemeldinger til egne barn, elever, venner og ektefeller/partnere er en krevende og belastende handling. Du risikerer å bli ansett som negativ, belærende, patriark og arrogant. Samtidig vet du at din feedback kan være avgjørende for en du bryr deg om korrigerer sin adferd for å beholde sin plass i fellesskapet, og å lykkes. Det er en vanskelig balansegang. Du trenger støtte i dette. Hvor ofte kvier vi oss ikke for å gi en slik tilbakemelding?
Delta i OsloDebatten
Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.
Vi må åpne opp om det som foregår på skolen
Lærerne og skolelederne står i denne kampen hver eneste dag. De skal både gi danning og utdanning. Det finnes dårlige lærer, sågar lærere som er disponert for rasisme. Men å forkaste læreres og skolelederes velmenende og nødvendige korreksjon av adferd, som klart skiller seg fra de sosiale normene samfunnet har satt, er å gjøre elever en bjørnetjeneste. Det er viktig å skille mellom berettiget bekymring for læreres oppførsel og en uforbeholden avvisning av all korreksjon stemplet som rasisme.
Det er på tide at vi tar en rolig, bred og grundig samtale om dette. Vi må åpne opp om det som foregår på skolen. Lærerne må få anledning til å lufte sin frustrasjon med oss uten at de umiddelbart stemples som rasister og/eller inkompetente. Samfunnet, og spesielt foreldre, må lytte nøye; ha tillit til at skolen og lærerne vet det vi utenfra ikke vet, og vil våre barn vel. Vi må bli en samarbeidspartner med lærerne, ikke det motsatte
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
