Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
I høstens valg 2023 ble flere velgere med «innvandrerbakgrunn» i Oslo sittende hjemme framfor å delta i valg. Det har spesielt gitt konsekvenser for Arbeiderpartiet, som i over lang tid har vært foretrukket parti i denne velgergruppen.
Det er nok flere årsaker til den lave valgdeltakelsen, men representasjon sammen med interesse og savn for «sine saker», kan være noen av årsakene.
Kanskje kan et eget «flerkulturelt parti» bidra til å øke valgdeltakelsen? Det er snakk om tid før vi vil ha et nytt parti, dannet av folk med flerkulturell bakgrunn, med et formål om å representere den mangfoldige befolkningen og deres saker. Det vil nok ikke være nasjonalt, men et lokalt parti som vil ha sin styrke og base i Oslo. 33 prosent av Oslos befolkning har en ikke-etnisk norsk bakgrunn.
Dette er ikke løs tanke fra min side, men heller et inntrykk og en refleksjon etter å ha hatt mange velgersamtaler og diskusjoner innad i det flerkulturelle miljøet over tid.
Spesielt én samtale har satt spor
«Nasir-bhai - bror - for oss er du Arbeiderpartiet, du omgås med oss og du mobiliserer og fronter partiets saker, men allikevel er «toppen» ikke mangfoldig. Hvor er våre representanter i posisjoner, hvor er du?» sa en til meg og la til:
«De på toppen vet ikke hvem vi er engang, de snakker ikke om våre saker. Sorry, men dere med minoritetsbakgrunn i politikken brukes bare for å sanke inn stemmer. Om vi heller hadde hatt et eget parti som mobiliserte for sine saker og sine representanter, så kunne vi ha gjort en forskjell i Oslo-politikken.»
For mange i denne velgergruppen oppleves prosesser knyttet til politikkutvikling å være ukjent og fjernt fra deres hverdag, derfor har de heller ikke et forhold til de tradisjonelle sakene som blir skrevet i partiprogrammene. Samtidig må det heller ikke legges skjul på at mange opplever mye prat om mangfold i alle fora, og at det fort blir kjedelig og gjentagende resonnementer.
Unntatt noe få eksempler, så har vi fortsatt ingen gode eksempler på hvor mangfoldet er godt nok representert i praksis, i hvert fall ikke i politikken, både hva gjelder saker og representasjon. Debatten om manglende representasjon i den forrige og i den nåværende regjeringen, er et tydelig eksempel på det.
Sjekk din bydel: Her stemte færrest og flest
«Våre saker» går under radaren
Jeg mener at «våre saker» er oftest saker som går under radaren, og som majoritetsbefolkningen generelt ikke har et sterkt forhold til. For eksempel frontet jeg i 2019, sammen med andre bystyrekandidater fra Oslo Arbeiderpartiet, partiets forslag til krav om 40 prosent kvinneandel i moskéstyrene.
Saken skapte et enormt engasjement og debatt innad i miljøet. Jeg alene fikk over flere hundre kommentarer på sosiale medier, hvor 90 prosent av dem var svært negative. Kritikerne opplevde utspillet som å bli «rakket ned på» av «sine egne». De opplevde å få et krav stilt opp mot seg, uten at stemmene innad i miljøet ble invitert til diskusjon og innspill: «Hvis dere hadde snakket med oss, så hadde dere forstått utfordringen og løsningen bedre.»
Jeg står fortsatt på det kravet, men debatten den gangen ga meg ny innsikt og en forståelse om viktigheten av tilstedeværelse på de arenaene hvor denne velgergruppen omgås mest.
De lover «vanlige folks tur». Ikke én bor utenfor Oslo vest
Hvordan gjenvinne tillit?
Et annet eksempel er fra sikh-miljøet i Oslo. De er like engasjerte som alle andre når det gjelder samfunnsutvikling generelt, men lenge har de vært mest opptatt av å finne egnede lokaler til sitt nye tempel. Dette er en typisk sak som ikke nødvendigvis står i et partiprogram, selv om alle partier er for en god representasjon av mangfoldet i tro – og livssyn i byen. Selv om jeg har vært folkevalgt i 12 år, så ble jeg ikke klar over dette før den forrige bystyreperioden kom til avslutning.
Det er i seg selv en styrke for demokratiet at flere partier favner bredt. MDGs posisjon i kommunene er et godt eksempel på det. Selv om partiet har eksistert lenge før de kom i posisjon ble partiet styrket først da klima og miljø-spørsmålet ble en viktig valgkampsak for velgerne i 2015. Derfor ser vi nå også en tilbakegang i partiets oppslutning, nå som velgerne flest ikke virker å være mest opptatt av klima og miljø.
Støre har ledet Ap ned i et synkehull. Der sitter også partiets nye sjef i Oslo
I motsetning til MDG vil et parti med en flerkulturelt base ha potensialet for å få en høy oppslutning blant 33 prosent av Oslos befolkning. Det forutsetter at flertallet i miljøet stemmer på et slikt parti, og at de vet hva er «våre saker», samtidig som et slikt parti må ha politikk på andre samfunnsområder som påvirker folks liv, eksempelvis, skole, helse og arbeid.
I mellomtiden mener jeg at de etablerte partiene, spesielt Arbeiderpartiet, kan gjenvinne mye av tilliten ved å være mer tilstede i de foraene denne velgergruppen er i, både for å observere og få innsikt i deres saker men ikke minst, å engasjere dem til å delta aktivt i politikkutvikling og prosesser.
I skrivende stund er mange glade for Arbeiderpartiets standpunkt om en umiddelbar våpenhvile i krigen mellom Israel/Hamas, for å unngå at flere uskyldige liv skal gå tapt. Men disse velgerne håper fortsatt på at partiet også tydelig fordømmer drap på uskyldige barn i Gaza, og et tydeligere standpunkt om anerkjennelse av Palestina som en egen stat. Dette er også et eksempel på «våre saker.»
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Får trøbbel om hun ikke prioriterer begge sider av byen
«Fy faen, jævla svart...», utbrøt hun på T-banen. Så stoppet hun tvert
