Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Oslo er min fødeby. Jeg ble født på Grefsen i den tiden hvor de fleste mødre var hjemmeværende, og det var nærbutikker på alle gatehjørner. Vi hadde slaktern på hjørnet, hvor vi kunne smugtitte på dinglende dyreskrotter fra kroker i taket, og vi hadde manufaktur - tekstilbutikk - som hadde utstillingsvindu med klær vi bare kunne drømme om.
I kolonialen jobbet fru Nordstrøm og fru Østhagen, som kjente alle i nabolaget. Jeg husker ennå skammen da søsteren min og jeg entret butikken med en pose tomflasker. Da ringte fru Nordstrøm rett hjem til mamma og spurte om vi hadde fått lov til dette. Flaskene hadde vi rappa etter et bursdagsselskap.
Vi ble sendt hjem, rødmende av skam, med uforrettet sak.
Den sosiale kontrollen var streng. Jeg hadde en kjempekrangel med mamma da hun mente at jeg selv kunne gå til fru Nordstrøm og handle bind når det var nødvendig. Ikke om jeg for mitt bare liv ville stå der og gjøre klart for hele nabolaget at denne jenta har fått menstruasjon.
Hva er bedre enn å duppe i sjøen på Hovedøya en sommerdag og høre måkeskrik og kjenne lukten av saltvann, mens du samtidig kan sjekke tiden på klokken på Rådhuset?
Sladder og rykter spredde seg raskt
Den gangen hadde vi ikke internett med Instagram, Facebook og TikTok. Vi brukte jungeltelegrafen. De hjemmearbeidende kvinnene møttes på gaten og i butikkene, og sladder og rykter spredde seg raskt over hele nabolaget. Hvem var fine, hvem trodde de var fine og hvem var under enhver kritikk.
Nå er kvinnene ute i arbeidslivet og nærbutikkene erstattet med kjedebutikker. Og sånn er de lokale sladrehistoriene nesten borte, og godt er det.
På Grefsen bor jeg fortsatt, og jeg kommer sikkert til å dø her også. Det er byen min. Omkranset av flotte turområder og øyene i Oslofjorden, som hver og en er et lite sommerparadis. Hva er bedre enn å duppe i sjøen på Hovedøya en sommerdag og høre måkeskrik og kjenne lukten av saltvann, mens du samtidig kan sjekke tiden på klokken på Rådhuset?
Jeg var barn på 60-tallet, tenåring på slutten av 70-tallet og ung voksen på 80-tallet. Dere som kritiserer Oslo i dag fordi de må gå rundt rusavhengige i Storgata eller snubler over sparkesykler, kan ikke ha levd så lenge som meg.
Da jeg var liten kjørte det busser, trikker, biler og scootere gjennom alle byens gater. Nedover Storgata snublet vi over de vi kalte «krigsinvalidene». Det ble sagt at det var veteraner etter 2. verdenskrig, men det var vel neppe bare gamle krigshelter som snublet bortover gaten, drita fulle og aggressive.
Skrekken var at det skulle komme noen på trikken og lage bråk. Da trikken stoppet bortest i Storgaten kom det stadig på uteliggere, og jeg var livredd for å få en ved siden av meg. De skumleste var snifferne. Da luktet det lim og lynol lang vei. I Slottsparken var de narkomane. De holdt seg for seg selv på Nisseberget og plaget ingen, før de ble jaget ned til Egertorget.
LES OGSÅ:
Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut
Mord, voldtekter og dopsalg
Jeg husker at kinoene var så trange at vi som var over 165 cm, satt med knærne under haken. Det er ikke få dårlige westernfilmer jeg har slitt meg gjennom på den måten.
Vi visste hvilke diskoteker vi ikke skulle gå på, hvor vi hørte at de solgte dop og helte ting i drinken din. Dovrehallen var farlig, Jegerhallen var for nordlendinger og Ridderhallen for de røffeste med hockeysveis og olajakke.
Jeg har opplevd granatmannen på 60-tallet, en bombe som ble kastet inn i 1. mai-toget på 70-tallet, nynazister, husokkupanter, mord, voldtekter og dopsalg.
Vi gikk ikke i nedre Vollgate og andre smågater rundt Akershus festning. Der kjørte horekunder rundt og rundt i gatene. Vi jenter gikk ikke langs Akerselva om kvelden alene eller i området rundt Østbanen. I Stenersgaten gikk de yngste som solgte seg for penger til dop.
Den sminkede versjonen av Oslo kan virke litt overdrevet
Alt er i konstant endring. Oslo også, i likhet med resten av verden. Den sminkede versjonen av Oslo kan for meg virke litt overdrevet.
Ta deg en rusletur rundt på Torshov, Grünerløkka, St. Hanshaugen, trehusbebyggelsen på Hammersborg. Ta turen over Frogner mot Bygdøy. Hvis du bare har funnet kjedebutikker og restauranter på den turen, så må du ta med en ledsager på neste tur.
Oslo er fortsatt ganske nøytralt sminket. Pandemien og prisøkning på både strøm og drivstoff gjør vel at færre legger handleturen til «Gutta på Haugen» eller Strøm-Larsen. Da er det veldig greit å kunne ty til Kiwi eller Rema 1000, uten at vårt kjære Oslo skal miste sjarmen av den grunn. Alt var ikke bedre før. Mye er blitt bedre. Og det vil vi beholde.
Jeg er faktisk veldig stolt av byen min. Hun holder seg bra, selv om det har krevd noen antall milliarder og en del ansiktsløftninger. Det er det vi snakker om. Det har ikke holdt med kun sminke.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Jeg har flørtet med andre byer. Til og med vurdert å flytte ut
«Oslo, dere skal ikke tro at dere er noe»
Etter to timer og 960 kroner, har vi ikke sett bildet vi kom for å se
