NYDALEN/BYDEL SAGENE: Reza Rezaee ble sendt til Rikshospitalet for utredning vinteren 2019.
– Det var kreft, men det var ikke en aggressiv type. Jeg har lest mange tøffe historier om folk som har fått kreft og at det har spredt seg veldig raskt. Heldigvis var det ikke sånn for meg.
Reza har alltid vært veldig synlig rundt omkring i Sagene, både som Rødt-politiker og som ansatt i bydelen. Men plutselig ble han borte. Han forteller at han har fått et helt nytt liv, nye perspektiver og en glede han ønsker å dele med andre. Og han har mye på hjertet, når lokalavisa møter ham i Nydalen for en prat.
Alt gikk veldig raskt
Reza trengte en levertransplantasjon, men det var usikkert hvor lang tid det ville ta å få tak i en. Samtidig ville legene starte cellegiftbehandling i deler av leveren, slik at kreften ikke ville forverres mens de ventet. Men samme dag han skulle starte behandlingen, fikk sykehuset tilbud om en lever som passet Reza.
– De ringte meg på kvelden for å høre om jeg ville ha den. Vanligvis tar det 3-6 måneder, men det tok kanskje to uker for meg.
Etter å ha fått telefonen fra sykehuset, ble han plutselig veldig redd. For hva ville skje nå, han hadde jo lest alle disse historiene om komplikasjoner. Men samtidig følte han på glede.
– Jeg tenkte «jøss, jeg kan bli frisk igjen og slippe cellegiftbehandling!» Og legen var flink, folkelig og forklarte sakte. Han sa det ville gå bra. Det hadde vært vanskelig å bare transplantere leveren, om kreften hadde spredt seg. Sånn sett var jeg heldig.
Allerede dagen etter, klokken 12, lå han på operasjonsbordet. Og noen timer senere hadde han ny lever.
Reza blir blank i øynene og strever litt med en klump i halsen, før han fortsetter:
– Jeg håper samfunnet prøver å ha mer forståelse for hverandre. Du vet ikke om den du møter er syk eller ikke syk, om de har kreft eller ikke. Man må ha respekt og forståelse, og empati for hverandre - ikke undervurder eller overvurder folk. Og ikke si «stakkars deg, du har fått kreft». Da jeg fikk beskjeden tenkte jeg «OK, jeg har vært innom mange kamper i livet mitt, og dette er en ny kamp.» Da må man finne ut hvordan man skal takle det både kort- og langsiktig.
Et helt annet liv
– Oppholdet førte til et helt annerledes liv. Fra et menneske som var kanskje 2-300 prosent aktiv i uka med jobb, politikk og familie, så havnet jeg sykehus. Ting gikk veldig raskt, og det skjedde noe hele tiden.
Det var et tett program hele dagen mens han lå på sykehuset, og han beundrer alle sykepleierne som kom og gikk.
– Det var gode rutiner og det skjedde aldri noe feil, ting var i orden og det var gode samtaler. Jeg føler sykepleiere kunne blitt de beste lederne i offentlig sektor, da hadde vi ikke hatt noen problemer! sier han med sitt store smil.
Vanligvis er man på sykehuset 4-6 uker, sier Reza, men han var heldig med situasjonen og kunne dra hjem etter tre uker. Han kunne gå hjemmefra og til Ullevål sykehus tre ganger i uka, og han begynte hos fysioterapeut.
Reza fikk den hjelpen og omsorgen han trengte, og nå er han fast bestemt på å gjøre sitt for å bli helt frisk. Han går turer og klarer seg selv, men han må fortsette med medisiner resten av livet. Nå har han begynt å jobbe en dag i uka, og torsdag 29. oktober er han tilbake som Rødt-politiker i Sagene bydelsutvalg.
– Heldigvis finnes rause mennesker
Hvis Reza hadde gått et år til uten ny lever, hadde han ikke overlevd.
– Heldigvis finnes det mennesker i Norge som er så rause og solidariske at de gir samtykke til at pårørende kan donere deres organer. Det er en fantastisk vilje og dugnad i samfunnet. Men de må aktivt snakke med sin familie om at de vil være organdonor, det er ikke nok å være positiv selv. Man må dele, slik at familien vet det når du dør.
Reza kommer opprinnelig fra Iran, hvor det foregår salg av organer. Det får alvorlige konsekvenser for fattige mennesker, som selger organene sine for å kunne forsørge familien.
– Det er brutalt. Derfor er jeg opptatt av at vi tar vare på den frivilligheten og velviljen til å være solidarisk som vi har i Norge, og tenke at jeg skal bidra til at et annet menneske kan leve. Jeg har fått et annet liv på mange områder, som er helt annerledes enn før operasjonen. Dette betyr mye for meg og for familien min. Nå kan jeg være med dem i flere år til.
– Det er ekte historier som får folk til å bli organdonor
Ble plutselig borte
Reza ble plutselig borte fra politikken. Han fortalte det kun til en annen i Rødt, som han kunne kommunisere med. Han prøvde å holde en balanse, ved at ikke alle skulle vite hva som hadde skjedd, men at de som trengte det fikk vite det.
– Det har vært en spesiell prosess som er full av kontraster. På den en siden får jeg tilbud om ny lever dagen etter, samtidig sier legen at det er 50/50. Du vet ikke om du våkner etter operasjonen. Du er både glad og redd. Og dagen etter, etter operasjonen, tenkte jeg «jøss, er jeg i live?» Jeg våknet og det var så vakkert. Livet går opp og ned, østover og vestover. Men heldigvis går det meste fremover.
– Hvorfor velger du å fortelle historien din nå?
– Alle går og lurer på hvorfor jeg ble borte. Jeg føler jeg må være åpen. Noen har fått vite det og andre ikke, men jeg kan ikke la dem tro at jeg ikke stoler på dem. Livet mitt vil bli enklere også, ved å fortelle. Og det å få transplantert en lever i seg selv er en gave. Det er en glede jeg vil dele med andre mennesker. Hvorfor skal jeg skjule at et menneske i samfunnet har vært villig til å gi fra seg leveren sin? Sier han og fortsetter:
– Jeg tror det er en form for glede og takknemlighet. Men jeg følte ikke at jeg var sterk nok for tre måneder siden, det var ikke sikkert at jeg…
Reza må ta en liten pause, før han forteller videre:
– Det er stor fare for at kroppen støter bort leveren før det har gått seks måneder. Det er viktig for meg at dette ikke skulle deles før jeg visste om det ville gå bra. Jeg var på kontroll i august. Da bestemte jeg meg for å stille opp for Stiftelsen Organdonasjon.
– Du får aldri vite hvem du får lever fra, men det er en iboende egenskap i mennesker at vi vil takke. Men når du ikke har en person å takke, da mener jeg det er riktig å gi tilbake til samfunnet. Og det gjør jeg ved å aktivt være en slags formidler og gi støtte til stiftelsen. Og så skal jeg besøke menneskene som havner på sykehuset, særlig folk med minoritetsbakgrunn.
– Livet er som Akerselva
Reza håper folk ikke vil behandle ham annerledes etter å ha hørt hans historie. Han vil bli behandlet akkurat som før, for selv om han har vært gjennom en komplisert operasjon, er han i dag frisk og fungerende.
– Jeg prøver å bygge meg opp fysisk og psykisk. Det er en naturlig prosess jeg må gjennom. Men jeg er optimist. Man vet aldri hvor lenge man kommer til å leve, men det er en veldig bra ordning på Rikshospitalet. Du går på kontroll etter seks måneder, ett, to og ti år. Du blir innkalt hele veien og blir passet på. Man kan aldri forutsi hva som vil skje med leveren, men foreløpig fungerer den godt. Jeg merker at jeg har blitt svakere, men det tror jeg delvis er ting som er utenfor min evne til å gjøre noe med, jeg må bare regne med at det går opp og ned. Men samtidig er jeg veldig glad. Og den gleden gir meg mye energi.
Han kikker ned på Akerselva, som har gitt ham en ny symbolikk i livet.
– Livet ligner på Akerselva. Det begynner et sted, så havner det et annet. Jeg tror ikke på en annen verden enn den vi har, men jeg føler at jeg har blitt mer glad i livet. Den lyden du hører av Akerselva har, helt siden jeg kom til Sagene i 1999, vært en av de beste medisinene for meg. Hvis jeg er sliten eller lei meg, går jeg hit. Den lyden er utrolig vakker.
Det er så mye å glede seg over i bydelen, fortsetter han:
– Det er helt utrolig å gå rundt på Sagene, det er ikke mulig for meg å bruke fem minutter på å gå til butikken. Det er en tett bydel hvor det er lett å bli kjent med hverandre, og det er alltid noen å snakke med.
Reza er kjent blant venner og kjente som en som er veldig glad i å gi klemmer. Men koronasituasjonen har selvsagt gjort dette umulig.
– Jeg er så glad i å gi klemmer, jeg savner det. Barna var også vant med det. De løper til meg, men jeg kan ikke gi dem klem nå. Hvis jeg husker hvem foreldrene er, ringer jeg og ber dem forklare at jeg er i en mer utsatt gruppe. Fordi barna skjønner ikke det. Men det er heldigvis annerledes nå enn i starten.
Grøntområdene ble ekstra viktige
Det er enkelte dager hvor man som syk ikke orker å gå ut. Men man må jobbe med å motivere og inspirere seg selv. Reza har blitt veldig glad i lydbøker, og han hører på mange historier fra både Norge og andre steder i verden.
– Det har vært nyttig for meg å gå tur og høre på lydbok. Livet mitt var helt annerledes før. Jeg var aktiv døgnet rundt, venner kaller meg «24/7» – jeg trivdes i den rollen jeg hadde, men jeg var på hele tiden.
Reza har fått mye tid til både å lese og reflektere etter at han fikk kreft. Han har lest om byromshistorie gjennom flere hundre år, og han har lagt merke til at folk før var visjonærer. Da Karl Johan skulle bygges, gikk kongen, stat, kommune, næringsliv og institusjoner sammen for å utvikle gaten – det ble trær, butikker og hoteller, forteller han. Og dette kobler han til situasjonen i Nydalen, hvor beboere lenge har kjempet for en stor park:
– Jeg savner at kommunen er en pådriver i Nydalen – at de tar ansvar og inviterer alle og spør «hva kan vi gjøre i form av et samvirke?» Så folk kan være med på å gi forslag.
Reza går tur langs Akerselva og opp til Nydalen hver dag.
– Akerselva har vært viktig for meg, i tillegg til Torshovparken og Torshovdalen.
Disse områdene er store gleder i bydel Sagene, mener han. Det er mye man kan være misfornøyd med, men vi har parkene. Vi kan bevege oss og treffe på folk hele veien. Og under koronapandemien mener han det har vært enda mer synlig hyggelig å bo i bydel Sagene.
– Du trenger ikke bare å gå på kafé, vi har parkene. Det er motsatt av det som skjer i Nydalen. Her skal det bli nesten 50.000 mennesker. Men hva gjør de? Her skal de bygge et bygg fire meter fra Akerselva, og det er moralsk forkastelig. Selv om det er vedtatt å ikke bygge nærmere enn 20 meter. Til tross for protestene, har kommunen dessverre vedtatt å bygge. Det er utbygger som vinner og ikke politikerne.
Man burde ha en mer langsiktig tankegang i denne delen av byen. Selvfølgelig er det mye positivt i Nydalen, men samtidig bygges det hus, og ikke hjem, sier han.
– Det som er forferdelig med det som skjer i Nydalen, er at det blir bare bygg og næring. Det denne saken og saken på Torshovtoppen viser, er at vi har en feil i byutviklingen og et demokratisk problem. Flertallet i bydelsutvalget i Nordre Aker og Sagene er for å bygge en stor park i Nydalen i Sandakerveien 113-119, som ikke er regulert ferdig. Samme flertall i begge bydelene har vært imot å bygge ca 60-70 meter høyt bygg ved Gullhaugs Torg med kun fire meter avstand til Akerselva. Når Avantor setter i gang her, tror jeg de får mye motgang selv om det er politisk vedtatt av bystyret.
Et sentrum for Sagene
Men hvorfor syns Reza, som Torshov-beboer, at utviklingen i Nydalen er så interessant? Det er to grunner til det:
– Storo og området rundt er snart sentrum for Sagene. Bydelsadministrasjonen og våre tjenester har flyttet hit. Folk drar ikke til Oslo City, de drar til Storo storsenter for å spise og handle. Og vi har mange folk som bor øverst på Sandaker som ikke har tilgang til Torshovparken, det blir for langt unna.
Den andre viktige grunnen er de store forskjellene i levekår mellom bydelene Nordre Aker og Sagene, som møtes oppe ved Storo og Nydalen.
– Man snakker om økonomiske forskjeller og kulturer, og det er mer internasjonalt i Sagene. Men bydelene trenger en arena for å møtes og skape et felles samfunn på tvers av bydelsgrensene. Et sted hvor man kan dele erfaringer, bli kjent med hverandre og skape et samfunn. Man er opptatt av å bygge her, men ikke av å bygge et lokalsamfunn. Hadde man den visjonen, ville en park vært en sentral rolle i utføringen av den identiteten og den tilhørigheten som trengs i et lokalsamfunn. Akkurat som Torshovparken, den betyr mye for mange av oss.
Marka og Akerselva kan ikke erstatte parker, fortsetter han. Fordelen med park er at du kan ha forestillinger, du kan drive med idrett og bli kjent gjennom dette.
– Er man opptatt av å skape møteplass for integrering for nord og sør, må man ha en park hvor man kan møtes. Det er godt kjent blant forskere at dette er bra for folkehelsen. Aksjonsgruppa fra Nydalen har laget mange gode forslag, de er en av de best organiserte aksjonene jeg har sett. De er positive og konstruktive. Kommunen må anerkjenne disse aktørene som jobber med park i Nydalen og aktørene som jobber for Torshovtoppen. Kommunen må invitere dem og se på dem som viktige samarbeidspartnere. Parker er den beste investeringen i byutvikling. Alt dette er knyttet til min situasjon – jeg leste saker om aksjonsgruppa i Nydalen da jeg lå på sykehuset, og det ble en glede og en medisin for meg.
Vil jobbe videre med ungdommene
Reza brenner ikke bare for parkene og Akerselva, men også for ungdommene. Og det har blitt enda klarere for ham i løpet av sykdomsperioden, da han har gått mye rundt og sett hvordan de møtes på gatehjørnene og kjeder seg. Han har reflektert over hvilke saker han bør jobbe videre med politisk, og han mener det er viktig at ungdommene får møteplasser, gjerne med arbeidsformidling hvor de kan søke og få reelle tilbud. Dette blir viktig for ham når han nå kommer tilbake til lokalpolitikken, og arbeidet med bydelens budsjett starter.
– Det er veldig bra tilbud til våre barn, helt til går i sjette-syvende trinn på skolen. Det er et utrolig godt opplegg i bydelen, men dessverre er det ikke nok tilbud til ungdommer. Det har en stor betydning for dem å ha et sted å treffes.
Reza ser også med bekymring på måten ungdommene fremstilles i dag.
– Jeg er glad for at jeg ikke lenger er ungdom. De som har makt og innflytelse i samfunnet hverken snakker om eller behandler ungdommene pent. Vi leser at de er late og kriminelle. I min verden og den kjennskapen jeg har fått i mitt arbeid som jobbkoordinator for ungdommene i bydelen, har jeg blitt kjent med 5-600 ungdommer. Jeg ser på nært hold hvor mye kompetanse, interesse og engasjement ungdommene våre har i en alder av 15-16 år. Jeg har fått et helt annen bilde enn det jeg fikk presentert av politikere og riksdekkende aviser. Jeg har ikke opplevd at de er late og farlige. Ungdommene er gull verdt, vi må satse på dem!
Reza mener det beste byrådsleder Raymond Johansen har gjort, var å starte et sommerjobbprogram for ungdommene for tre år siden. Det er mange ungdommer som ikke har forutsetningene for å skaffe seg en jobb på egenhånd, derfor er det viktig at kommunen stiller opp, mener han.
Det bekymrer ham også at det er få aktivitetstilbud for eldre ungdommer, særlig under koronapandemien.
– Aktivitet er viktig for ungdommen, men jeg har sett at arbeid ved siden av skolen antakeligvis er mest treffsikkert for at de skal bli mer skolemotiverte og få få bedre livserfaring. Gjennom arbeid kan vi hjelpe dem med å bli kjent med virkeligheten. Vi må ikke moralisere og vise dem pekefingeren, vi må møte dem, høre hva de trenger og se på dem som allierte, sier Reza til Sagene Avis.
Nyhetsbrev fra Sagene Avis
Få nyheter fra Sagene Avis rett i innboksen! Det er gratis, og du melder deg på her!