Gå til sidens hovedinnhold

Derfor vil ingen bli sjef i rottereiret Oslo Høyre

Hvis vi legger godviljen til, ser Oslo Høyre akkurat nå ut som en blågrå blanding av et personalmessig rottereir og et politisk konkursbo som står uten troverdige veier til makt. Til tross for dette er det ingen kø for å lede partiets største fylkeslag.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er i det hele tatt triste tider i Høyre.

Partiet har nylig lagt bak seg et valg der rødgrønn side vant 100 av 169 mandater på Stortinget. I Oslo tok borgerlig side med nød og neppe åtte av 20 mandater. Erna Solbergs parti har ikke makten i en eneste by i Norge der det bor nok folk til at ikke alle kan navnene på hverandre. For to år siden tapte Høyre for andre gang på rad Oslo rådhus til Raymond Johansens rødgrønne byråd.

I Høyres lidelseshistorie tror jeg vi må tilbake til 1994 for å finne en parallell til dagens situasjon i Oslo.

Den gang ville ingen bli partileder, heller ikke han som ble det, som var Jan Petersen.

En gang fortalte Jan meg følgende historie med egne ord:

«Vi var sju personer som ble innkalt til valgkomiteen og stilt opp på rekke. Så sa lederen i valgkomiteen at alle som ønsket å bli leder i Høyre måtte ta et steg fram. Så tok alle ett skritt tilbake. Bortsett fra meg».

Nå fremstår situasjonen om mulig enda mer krevende for de som tapte i livets lotteri og som straff ble satt til å lede valgkomiteen i Oslo Høyre.

Til nå har 13 mer eller mindre fornuftige, respekterte og prominente medlemmer av Høyre sagt nei til å etterfølge stortingsrepresentant Heidi Nordby Lunde, som nå nyter en uke ferie på Gran Canaria, som leder i Oslo Høyre, ifølge Avisa Oslos foreløpige oversikt. Men her må vi ta forbehold om at det kan være mørketall. (Det ryktes at til og med tidligere byrådsleder Erling Laes hund skal ha takket nei, men det har vi ikke fått bekreftet).

13 har sagt nei?

Ja, du leste riktig.

LES OGSÅ: Taushet, «ingen kommentar» og nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei og nei

Årsmøtet der ny leder skal velges er riktig nok ikke før 21. og 22. januar. Man har altså god tid. Det må være grunn til å anta at på ett eller annet tidspunkt vil valgkomiteen, rent statistisk, støte på et partimedlem som sier seg villig til å ta vervet. Men sikker kan man ikke være.

Jeg begynte i jobben som politisk redaktør i AO mandag 3. januar. Allerede på formiddagen fredag 8. januar kunne den nye avisen gi sine lesere en oppsiktsvekkende nyhet:

Et flertall i Høyres bystyregruppe fremmet et mistillitsforslag mot sin egen gruppeleder, Øystein Sundelin, som trakk seg og forlot politikken tidlig i påfølgende uke.

Jeg hadde ikke den gang, og har heller ikke nå, noen forutsetninger for å gjøre kvalifiserte vurderinger av hvem som er best egnet eller mest fortjener tillit til å lede Høyres bystyregruppe. Mistillit er dessuten en ærlig sak.

Men brutaliteten i aksjonen – i realiteten var det politisk henrettelse på høylys dag – rimer i noe begrenset grad med de konservative idealer om dannelse, moderasjon og nøkternhet.

Var det virkelig nødvendig å gå så hardt til verks i full offentlighet? Det fremsto ikke opplagt når man så nærmere på det som ble lagt frem som Sundelins synderegister.

De to mest erfarne av de som sto bak avsettelsen var tidligere byråd, byrådslederkandidat, gruppeleder og statssekretær Eirik Lae Solberg og Anne Haabeth Rygg. Det hele endte med at Rygg selv ble ny gruppeleder.

Har Høyre fremstått med ny kraft og vitalitet i bystyret etter dette skiftet, skjelver det rødgrønne byrådet i buksene nå?

Det er mulig det finnes folk som mener det, men jeg har ikke møtt dem.

Eirik Lae Solberg, som selv valgte å forlate jobben som heltidsvervet i Oslo rådhus etter at han ikke greide å overta Raymond Johansens posisjon ved valget i 2019, var dessuten nestleder i Oslo Høyre mens aksjonen mot Sundelin pågikk.

Informerte nestlederen sin overordnede, Oslos Høyres leder Heidi Nordby Lunde, om aksjonen mot lederen i bystyregruppen på forhånd?

Nei.

Eirik Lae Solberg var tausere enn en østers, faktisk.

Heidi Nordby Lunde likte dette svært dårlig.

Nå er partiet Høyre og de folkevalgte i bystyregruppen formelt to adskilte enheter med ulike roller. Men i virkelighetens verden snakker folk sammen hvis de er i samme parti.

Det er mulig stemningen var dårlig under Sundelins tid som gruppeleder, ettersom han tross alt fikk et flertall i gruppen mot seg, men dette vet jeg ikke all verden om.

Det jeg vet, er at stemningen i hvert fall har vært forgiftet etter at dette skjedde.

Det er lav tillit mellom aktørene, for å uttrykke det svært diplomatisk.

En av de giftige påstandene, eller mistankene, er at Eirik Lae Solberg gjennom avsettelsen av Sundelin i virkeligheten siktet seg inn mot et comeback som Høyres byrådslederkandidat i 2023. Og at Sundelin måtte ryddes av veien for at dette skulle skje.

Jeg vet ikke om dette er sant. Det er heller ikke avgjørende. For slike påstander og mistanker blir reelle politiske faktorer i maktkamper hvis mange nok i et politisk parti tror på dem, og politisk handler ut fra at de legger til grunn at det er sant.

Og var grunnen til Eirik Lae Solberg ikke informerte Heidi Lunde om at Sundelin skulle fjernes at Lunde ble ansett som en støttespiller for Sundelin?

Mistankene om at Solberg egentlig sikter mot comeback som byrådslederkandidat ble ikke mindre av at han ga denne uttalelsen til Avisa Oslo i forrige uke:

«Jeg ser ikke det for meg nå. Så er det alltid uklokt å være kategorisk om noe, men jeg ser ikke for meg det».

Onsdag i forrige uke kunne Avisa Oslo bringe en ny oppsiktsvekkende nyhet fra de indre gemakker i Oslo Høyre:

Heidi Nordby Lunde har gitt valgkomiteen i Oslo Høyre beskjed om at hun ikke tar gjenvalg etter fire år som leder – hun trekker seg!

Bakgrunnen var at lederen i valgkomiteen, Jens Jørgen Lie, informerte Lunde om at mange lokallag ikke støttet henne.

Lunde forsøkte å ta regien selv gjennom det intervju med Aftenposten, men skaden var allerede skjedd:

Etterlatt inntrykk – og realiteten – var at også Lunde var avsatt på brutalt vis, litt over et halvår etter fjerningen av Sundelin.

Var det et mønster her?

Nærmest umiddelbart oppsto det et hardnakket rykte om at den tidligere lederen av Stortingets finanskomité, stortingsrepresentant Mudassar Kapur, skulle erstatte Lunde. Kapur er en sindig og lite konfliktorientert type som alle fløyer kunne levd godt med. Kapur fikk også med seg disse ryktene. Han rykket da lynraskt ut på Facebook og sa at han slett ikke var kandidat.

Nå begynte den fløyen i Oslo Høyre som reagerte negativt på aksjonen mot Sundelin for alvor å utvikle fullskala politisk paranoia:

Hadde Eirik Lae Solbergs plan hele tiden vært å ta over som leder i Oslo Høyre – og gjøre comeback som byrådslederkandidat – altså en gang for alle å bli Oslo Høyres sterke mann?

Mistanken ble virkelig ikke svakere av at Eirik Lae Solberg torsdag i forrige uke ga dette svaret til Avisa Oslo på spørsmål om han var aktuell som Heidi Nordby Lundes arvtager:

«Jeg mener det er riktigst at diskusjonene om ulike verv i Oslo Høyre i første omgang holdes internt i valgkomiteen. Jeg vil derfor gi mine tilbakemeldinger til dem».

Dette utsagnet, kombinert med Mudassar Kapurs nei, ga vann på mølla.

Saken eskalerte enda mer sent fredag ettermiddag. Da kunne Avisa Oslo bringe den eksklusive nyhetshistorien om at Heidi Nordby Lunde først hadde sagt ja til gjenvalg. Og at hun fikk sjokk da hun fikk høre om misnøyen.

I tillegg kom det fram at Lunde hadde satt følgende betingelse til valgkomiteen for å gå av:

Eirik Lae Solberg måtte også gå av som nestleder. Og at hun tok det som en selvfølge at han ikke ble ny leder i Oslo Høyre.

AOs sak fikk tastaturene rundt om i Oslo Høyre til å gå varme ved inngangen til helgen.

Og lørdag formiddag så ikke Eirik Lae Solberg annen råd enn å gå ut på Facebook og si høyt og tydelig at han ikke er aktuell som ny leder i Oslo Høyre.

End of story.

End of story?

Nei.

For er det faktum at Oslo Høyre er et rottereir på det personellmessige plan hele forklaringen på at til nå 13 personer – som teller flere av partiets nasjonale notabiliteter – knapt utstår tanken på å lede Oslo Høyre?

Slett ikke.

Høyre er også blitt et politisk konkursbo i Oslo i løpet de seks siste årene i opposisjon etter 18 år sammenhengende ved makten før det. Ikke bare er partiets oppslutning svekket valg for valg. Det er også oppslutningen til Høyres alliansepartnere.

I tillegg er man havnet i bakleksa politisk og strategisk.

Høyre gjorde et kanonvalg i 2011, og fikk 35,7 prosent i oppslutning, en fremgang på hele 10,4 prosentpoeng, med 22 av 59 mandater i bystyret. Ordfører Fabian Stang var fremste stemmesanker.

Samtidig fikk byrådskameraten Frp bare 7 prosent. Dette var så skuffende at Frp bestemte seg for å forlate det Høyre-ledede byrådet, begrunnet med at man ikke kunne leve med at nytt Munch-museum ble bygget (!).

Etter dette har Frp for alle praktiske formål meldt seg ut av politikken i Oslo, og med vitende og vilje overlatt til andre å bestemme hva som skal skje her, noe velgerne sørget for å gjøre dem til byens åttende største parti i 2019 for.

Dette er jo svært raust av Frp mot Frps motstandere, men Frps implosjon gjør Høyres vei til makten svært, svært vanskelig i 2023.

Ingen jeg snakker med Oslo Høyre greier å komme opp med en troverdig plan for hvordan makten skal gjenvinnes.

Et byrådsalternativ av Høyre og Venstre har ingen sjanse til flertall (heller ikke med hjelp av Frp og det nesten utslettede KrF).

Stadig flere i Høyre sier til meg at dersom partiet ikke greier å vinne MDG over til sin side, så vil de rødgrønne vinne valget for tredje gang i 2023.

Å greie å riste løs MDG fra Raymond Johansens harde favn, er i seg selv ikke lett fordi MDG er lojale mot sine partnere i Ap og SV, men er også politisk vanskelig internt i Høyre. (I Stockholm er Sveriges svar på MDG i byregjering med Sveriges Høyre).

For selv om personkonflikter og maktkamp kan gjøre politiske partier om til rottereir, som i Oslo Høyres tilfelle, så er alle slike konflikter avhengig av politisk oksygen. Det må altså være et politisk bakteppe for konfliktene hvis de skal vedvare og få økt styrke.

Det er en splittelse i synet på det politisk uhyre følsomme komplekset bil, parkering, MDG i Høyre. Om forskjellen på unge urbane velgere i sentrumsbydelene versus eldre velgere i ytre bydeler.

Og det er ingen tvil om at folk som Øystein Sundelin og for så vidt Heidi Lunde Nordby har en langt mer forsonlig holdning til MDG enn Eirik Lae Solberg og Anne Haabeth Rygg har. Og det er fløyen de to sistnevnte tilhører som for tiden har flertall både i bystyregruppe og i partiorganisasjonen.

Hvis du lurer på om denne konflikten er reell, råder jeg deg til å lese denne saken i Avisa Oslo med Unge Høyres Landsforbunds leder Ola Svenneby.

Og her må en ny leder enten velge side, eller finne en måte å samle på som gjør begge fløyer fornøyde.

Oppdraget omtrent like fristende og lett som å drikke hoggormsaft.

Ved flere valg gjorde Oslo Høyre stor suksess med å være garantister mot at det ble innført eiendomsskatt. Det var partiets absolutte glansnummer – og et udelt mareritt for Oslo Ap. Det ødela nesten partiet.

Oslo Høyres store problem nå er at eiendomsskatten er innført for lengst, og det finnes ingen merkbar tung politisk motstand mot den som raskt kan omsettes i velgere.

LES: Eiendomsskatten forsvant fra politikken – nå sukrer den Raymonds romslige Oslo-budsjett – kommentar

I tillegg gir skatten milliardinntekter til byen – drøye 1,7 i 2022.

Skal Høyre gå til valg på å fjerne hele eiendomsskatten i 2023?

Boom?

Gradvis nedtrapping til den blir borte?

Halvere den?

Redusere den?

Ingen vet.

Uklarheten, rådvillheten og uenigheten hersker, til og med i denne saken. Det gjør den også i spørsmålet om byutvikling og bilpolitikk. Altså i de sakene som avgjør valg i Oslo.

Kanskje valgkomiteen til slutt ikke har noe annet valg enn å spørre Kåre Willoch (93) om å ta en for laget.

Kommentarer til denne saken