Gå til sidens hovedinnhold

Det dårlige ryktet var ufortjent

Min grandtante ringte fra Smestad og spurte, «hvordan det går på den andre siden?»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

At familien min har bodd i Oslo i generasjoner er egentlig en tilsnikelse. Det må jeg innrømme med en gang.

Mor ble født på Smestad i 1929 og ble ikke Osloborger før 1948, da Aker og Oslo ble slått sammen. Hun var 19 år. Far var bergenser. De traff hverandre mens de studerte på Blindern, giftet seg, og bygget hus i eplehagen til mors foreldre. Det ble det lengste hun flyttet hjemmefra, og der vokste jeg opp.

Når man er barn tenker man gjerne at alle har det slik som en selv. Slik tenkte i hvert fall jeg.

For meg var Oslo et sted med eneboliger, eplehager og stille villaveier, men så begynte vi å utforske nye og ukjente deler av Oslo.

Jeg var vel 14 år på slutten av 70-tallet og ville se filmer med aldersgrense 16 og 18 år. Kinoene i sentrum lot seg ikke lure av våre «justerte» skolebevis, så vi tenkte at bydelskinoer var enklere. Dermed ble det ekspedisjoner med 20-bussen til Soria Moria på Torshov, Ringen på Carl Berner og Jarlen på Galgeberg. Vi fikk sett filmer vi ikke var gamle nok til å se. Om det utvidet Oslo-identiteten vår noe særlig tviler jeg på, men vi oppdaget i hvert fall at Oslo var mer enn Oslo vest.

Den gangen ante jeg ikke at 26 år senere skulle jeg feire 40-årsdagen min i en gammel herskapelig murvilla på Galgeberg.

I starten av 20 årene flyttet jeg hjemmefra for alvor, til Manglerud. Der delte jeg et hus med tre andre venner fra Ris videregående. Nå bodde vi i t-baneland. På vestkanten kalte man det trikk - om det fortsatt er sånn er jeg faktisk usikker på.

Dette ble starten på en lengre tilværelse på, og oppdagelse av Oslos østkant. selv om overgangen fra villastrøk på Smestad til samme type bolig på Manglerud - Høyenhall for å være nøyaktig - i utgangspunktet ikke var så stor. Dette medførte også at min mor ble tvunget ut på ekspedisjoner til områder av byen hun ikke hadde vært før. For meg ble Oslo vest et område jeg dro til for å gå på søndagsmiddag.

Etterhvert traff jeg min kommende kone og flyttet inn i hennes jobb-leilighet på Romsås. Romsås er en del av min Oslo-historie og min Oslo-identitet. At avstanden fra Smestad til Romsås på mange vis var stor ble bekreftet da min gamle grandtante ringte og spurte «hvordan det går der på andre siden?».


På Romsås startet jeg min yrkeskarriere som vernepleier. Jeg husker at veiskiltet mot Romsås på Grorud var sprayet med den lite flatterende teksten «getto’n». Jeg gikk mye tur i området med de jeg jobbet hos, og jeg ble kjent med en grønn bydel. Det som utenfra så ut som et sammenhengende blokkområde er bilfritt, og med turveier med en skog i midten. Den var også arena for dopsalget, det må jeg innrømme. Romsås var ikke bare lykkeland, men det var heller ikke ghetto. En artig detalj jeg oppdaget mange år senere, hjemme hos et vennepar som er arkitekter, var et stort bilde de hadde hengende på veggen i stua av Svartjern og blokkene syd for dammen.

For meg var det et kjent, gammelt syn. For dem, en arkitektonisk perle.

I 1990 fikk vi mulighet til å leie en leilighet på Grünerløkka, og ble nok dermed medskyldige i gentrifiseringen av området. Grünerløkka på 90-tallet var adskillig mindre striglet enn det er nå. Færre hippe butikker og utesteder. Lukten av Lynol fra dønker-miljøet ved Nybrua var en del av gatebildet, og Hersleb-bunaden - MC-jakke, sort Levis, basketsko og hennafarget hår for kvinner - preget klesstilen. Det hadde en følelse av storby over seg.

To år senere kjøpte vi vår første leilighet på Løkka. En treroms med stort kjøkken og stukkatur til en pris som i dag vil fremkalle latter og skrekkslagne blikk. Det var rart å tenke på at ti år tidligere hadde jeg dratt til Parkteateret kino på Olav Ryes plass for å se en James Bond-kavalkade med klassen fra Ris videregående. Da var tanken på å bo på Grünerløkka ganske fjern. Da var Beckers i Markveien, der polet er nå, fortsatt et viktig vannhull i strøket.

Jeg har reist mye med kollektivtransport i jobbsammenheng, og i 1995 gikk turen til en annen bydel med et frynsete rykte. Søndre Nordstrand, som jeg togpendlet til i 14 år. Det dårlige ryktet var igjen ufortjent. Her blir jeg værende og jobbe i 14 år. Holmlia er som Romsås, et område med gangveier og grøntområder, men her er det småhusbebyggelse og ikke blokker. Her har jeg opplevd solformørkelse og elefanter som gikk fritt og gresset. Dét skyldtes et sirkus som slo leir over natten.

Den daglige reisen med t-bane og tog til jobben på Holmlia var en påminnelse om at Oslo er en stor by med store forskjeller, både i demografi og økonomi. Da vi fikk en datter var ikke leiligheten på Løkka stor nok. Vi trengte mer plass og vendte tilbake til røttene, til mor og far og eplehagen, i mors barndomshjem på Smestad.

Vi var to vernepleiere på kommunal regulativlønn i byens mest velstående strøk. Det er også en erfaring. Vi dro ikke akkurat opp gjennomsnittsinntekten i området. Overgangen fra Løkka til Smestad etter alle årene var stor. Etter hvert gikk repatrieringen til villatilværelsen greit, selv om jeg så på Smestad med et litt mer utenfra-perspektiv.

I løpet av min voksenperiode på Smestad mistet jeg begge mine foreldre. Far flyttet inn i første etasje hos oss etter at mor gikk bort. Da han døde åtte år senere tenkte vi at det ikke lenger var noe som bandt oss til huset.

Dermed endte vi opp i eget hus på Grefsen. Det ble også en slags tilbakekomst for meg. Det var nemlig på grunn av jobben på en institusjon i Kapellveien på 80-tallet at jeg ble motivert til å bli vernepleier. At jeg 25 år senere skulle kjøpe hus i det området hadde jeg aldri tenkt på. På Grefsen har jeg følt meg hjemme fra første dag. Jeg innbiller meg at det skyldes at det minner om Smestad, slik jeg husker det fra min oppvekst.

Slik har min reise rundt i Oslo vært. En reise i en by som har gått fra å være en stor småby til en liten storby. Jeg kan med hånden på hjertet kan si at jeg er oppriktig glad i hele Oslo - ikke bare deler av den - og det er fortsatt mye igjen å se.

Les flere debattinnlegg på Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten

Kommentarer til denne saken