Thorbjørn Berntsen (85) har vært nestleder i Ap under Gro Harlem Brundtland fra Bygdøy, og miljøvernminister i sju år – han ble verdenskjent ved i 1993 å kalle sin britiske kollega John Gummer for en «drittsekk».

Jeg har grunn til å tro at nevøen, som nå er Oslos byrådsleder, kan styre sin begeistring for onkel Thorbjørns innblanding og anbefaling, men ikke desto mindre bidro Berntsens uttalelser til å sette fokus på Aps begredelige stilling nasjonalt og lokalt.

I Ap ble Berntsens uttalelser oppfattet som så ubehagelige for Støre at man fikk den eneste i partiet som er større i kjeften – tidligere LO-leder Yngve Hågensen, til å gå ut offentlig og banne for Støre.

Jonas Gahr Støre er fra Ris. Som vi kanskje kan kalle vestkanten av vestkanten her i byen.

Han er sønn av skipsmegler Ulf Støre. Bestefaren Johannes Gahr eide i sin tid industribedriften Jøtul, den kjente ovnsprodusenten. Den andre bestefaren, Jonas Henry Støre, var administrerende direktør i Norsk Sprængstoffindustri, et av Norges største selskaper. Begge bestefedrene hadde ledende nasjonale verv på arbeidsgiversiden.

Jonas Gahr Støre er Norges nest rikeste politiker, etter Høyres Nikolai Astrup, bosatt på Bygdøy og kommunalminister.

På 1980-tallet sto de store politiske slagene mellom Aps Gro Harlem Brundtland og Høyres Kåre Willoch. Duellene på TV var legendariske. Jonas Gahr Støre valgte ikke sin senere sjef på Statsministerens kontor og i WHO. Han stemte på Kåre Willoch. Utøya og AUF var aldri aktuelt. Han søkte til og med, og fikk jobb, i Høyres gruppesekretariat, som rådgiver for nettopp Willoch, men tiltrådte aldri.

Støre ble da heller ikke medlem av Ap før han hadde fylt 36.

Jeg er fascinert av dette.

(Dette er nemlig til så de grader så i strid med alle skrevne og uskrevne lover og tradisjoner i norsk arbeiderbevegelse. Thorvald Stoltenberg meldte seg ikke inn i partiet før han var 32. Det utelukket ham effektivt fra noen gang å bli nevnt som lederkandidat. Den superpopulære, evige utenriksminister Halvard Lange var medlem av Norges sosialdemokratiske parti som fusjonerte med Ap, og den superrespekterte Jens Christian Hauge hadde vært medlem i Venstre før Ap. Dermed utenkelig at de kunne bli partiledere).

Jeg er fascinert av at partiet i 2014, da Jens Stoltenberg plutselig fikk tilbud om å bli generalsekretær i NATO, forærte Støre partiledervervet på et sølvfat. Uten kamp og diskusjon. Til en mann som ikke fant Ap attraktivt nok til å akseptere partiets absolutte lavterskeltilbud – medlemskap – før han var 36 år gammel.

Hele planen var at Støre, som aldri hadde vært opposisjonspolitiker eller hadde sittet på Stortinget, skulle skli lett og greit inn på Statsministerens kontor, og bli der. Med enorm regjeringserfaring som både statsråd og embetsmann skulle nok det gå greit.

Støre tapte kampen om regjeringsmakten i 2017 så det sang. Riktignok gjorde Ap det noe bedre i Oslo enn nasjonalt – 28,4 kontra 27,4 prosent – selv om partiet gikk tilbake også her, med 2,1 prosentpoeng og hele 3,5 prosentpoeng nasjonalt.

Les også

Ny måling: Mange Ap-velgere vil kaste Støre: – Mye misnøye

Denne uken fikk Ap en måling helt nede på 17,5 prosent nasjonalt, etter sju år i opposisjon til den borgerlige regjeringen.

Det er full krise i partiet.

Da blir det en slags lederdebatt. På en måte. For det er ingen reell lederdebatt vi ser nå.

Den ene grunnen er at partiet egentlig ikke ønsker å fjerne partilederen sin. De er nok bare middels fornøyd med måten han gjør jobben sin på, men de er egentlig først og fremst misfornøyd med oppslutningen.

Den andre grunnen er at partiet mangler gode, alternative lederkandidater som er valgbare.

Den som fremstår sterkest akkurat nå, er Oslos egen byrådsleder, Raymond Johansen, som i alle år har bodd i Groruddalen, nærmere bestemt Lindeberg (har flyttet til St. Hanshaugen nå, da).

Jeg tror likevel at når Aps landsmøte avholdes i midten av april, vil Støre bli klappet inn som statsministerkandidat igjen.

Vel vitende om at sjansene er store for at han taper igjen.

Da Raymond Johansen tok sitt valg om ikke å stille på Aps stortingsliste, tok han også valget om ikke å utfordre Støre.

Men det er en person som kan utfordre Støre.

Støre selv.

Han kan i teorien komme til at han ikke er rett mann, at dette ikke kommer til å gå, og trekke seg – skjønt jeg tviler.

Men, i tilfelle, vil nok Raymond stå klar.

Er Raymond en perfekt kandidat?

Slett ikke. Hans posisjon er riktignok styrket i partiet gjennom sin håndtering av koronaen, men han fikk bare 20 prosent i valget i 2019. Det holdt til å beholde jobben som byrådsleder, men er ikke sånn at alle i Oslo elsker Raymond.

Raymond har heller ikke maktet å holde seg trofast til partiet. Selv om han begynte i AUF som ungdom, meldte han seg etterhvert inn i SV. Og der oppholdt han seg i mange år. På 1990-tallet var han til og med byråd for SV, i den posten Lan Marie Berg har nå, og som byrådssekretær hadde han sin ungdomsvenn Thor Gjermund Eriksen, nå kringkastingssjef (skal bli artig å se hvordan byrådslederen og Eriksen håndterer lokalisering av det nye NRK-bygget i Oslo, blir det Tøyen, tro?), inntil han fant tilbake til Ap.

Men i Raymond Johansen får lønnstakerpartiet Ap uansett en rørlegger fra Oslo øst uten mange titalls millioner i banken og arv med en fortid på den politiske høyresiden.

Det kan kanskje også stoppe flåkjeften til Thorbjørn Berntsen.

Og fredag skrev «Røde» Herman Kristoffersen, Aps tidligere ordfører i Tromsø, en artikkel i iTromsø der han ber Jens Stoltenberg om å komme hjem igjen for å bli partileder og statsminister.