Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Avisa Oslo kjenner skribentens navn.
Det er for stille i Akersgata, det er for stille i Bjørvika og det er for stille på LinkedIn. Og det er for stille i nabolaget jeg bor i. Stillheten skremmer vettet av meg. Den forteller meg at vi har et problem. Ser du det?
For jeg ser det. Tydeligere enn noen gang før. Og jeg ser en side ved deg som jeg skulle ønske jeg aldri så. Min stemme og stemmene til de som ligner på meg er ikke like mye verdt som din stemme og stemmene til de som ligner på deg. Og du og de som ligner på deg har definisjonsmakten.
Ytringsfrihet, pleier du å rope høyt. Du roper alltid så høyt og tydelig, og jeg trodde på deg. At ytringsfrihet er en så viktig verdi, og selve bærebjelken i demokratiet vårt, at du ville ofret livet ditt for den.
Du ropte høyt at sånne som meg måtte forstå at å brenne koranen var en menneskerett – en rettighet som jeg måtte forsvare med mitt liv om jeg måtte, fordi: «Gjør vi ikke det, så vil demokratiet vårt dø!.»
Du siterte Voltaire og var så engasjert da du belærte meg, at jeg faktisk kjøpte det. Jeg kjøpte det fordi det virket som om du var så konsekvent. Men nå gjør jeg det ikke lenger. For nå sitter du helt stille.
Foran øynene våre blir informasjon sensurert, de få journalistene som er til stede mens et folkemord pågår blir likvidert, Joe Biden ber nyhetskanaler som faktisk viser bilder fra Gaza om å «dempe seg litt», lovlige demonstrasjoner til støtte for Palestina blir forbudt i europeiske land, og folk får sparken fra jobbene sine hvis de uttrykker støtte til at alle menneskeliv er like mye verdt, og at barn fortjener å leve. Men du er stille, som om det aldri var du som hadde sitert Voltaire.
Delta i OsloDebatten
Har du en mening? Send inn ditt debattinnlegg her. For at innlegg skal bli vurdert må de sendes inn med skjema.
Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten. Skriv fra hjertet med et tydelig språk, og ha gode budskap.
Vi mottar mange innlegg så beregn 1-3 dager for svar.
«Her må vi være litt forsiktige»
Ledere og CEO-er på norske arbeidsplasser er så stille som de aldri før har klart å være - de samme som sendte ut e-poster, nyhetsbrev, heiste flagg og igangsatte arrangementer i sine lokaler til inntekt for Ukraina. Og når de nå først sier noe så hvisker de så lavt, nesten som om de er redde for at noen skal høre dem: «Her må vi være litt forsiktige. Vi må huske at vi representerer virksomheten vår, både på jobb og privat.»
Ønsker bedriftene å bli husket for deres feighet og mangel på integritet?
Du gjør meg feig. Feig nok til å ikke kunne signere dette innlegget med mitt navn. Fordi jeg ikke vet hvilke konsekvenser mine ytringer kan få. Tenk på det: Bekymret for konsekvensene det kan ha å støtte at barn som ligner på mine barn burde være like mye verdt som barn som ligner på dine.
125 norske barn er fanget i Gaza av Israel, og slipper ikke ut. De barna ligner så mye på mine. Må de ligne litt mer på deg og dine barn for at du reagerer? Er de kanskje ikke norske nok? Ikke norsk-norske? Ikke hvite nok?
Det får meg til å lure, ville du sittet like stille om det var mine barn som var fanget i det fengselet? Ville du vært like «nøytral» og unnskyldt det med at «det er så komplekst?»
Bak solbrillene på T-banen
Dette stjeler ikke din nattesøvn. Jeg ser hvordan du kan holde på akkurat som før, helt upåvirket, mens jeg gjemmer meg i bilen, på toalettet på jobben, og bak solbrillene på T-banen på en overskyet oktoberdag og griner i skjul. Også poster jeg ting. Og da sier du at jeg kanskje ikke burde lese nyhetene, hvis det går sånn inn på meg.
Kroppsdeler av små babyer, døde fostre, barnelik, gravide kvinner og lemlestede, unge menn. Barn som roper etter sine drepte foreldre og trygler dem om å komme tilbake. Traumatiserte voksne og traumatiserte barn. Har du sett blikkene deres? Jeg kommer aldri til å glemme blikkene deres. FNs menneskerettighetserklæring og barnekonvensjonen er en eneste stor vits.
Er det hudfargen på de som drepes som avgjør om det skal gå inn på deg? Eller er det sjalet som gjør at du klarer å holde det litt på avstand? Du sier at du er en hardbarket feminist, men du er alltid litt tilbakeholden hvis de ikke er helt din type kvinner.
Må de være din definisjon av «unge, vakre, uskyldige kvinner som hadde hele livet foran seg», for at du skal skrike for dem med full hals?
Narret
At integriteten din, verdiene dine og prinsippene dine er så relative, gjør meg urolig. De er så relative at jeg har sittet og måpt i forskrekkelse flere ganger de siste ukene. Du er ikke den du utgav deg for å være. Du har holdt meg for narr, og det gjør at jeg føler meg så dum nå. Lekt med.
Jeg har alltid lurt på hvordan Auschwitz kunne skje. Jeg husker så godt at jeg spurte læreren på skolen: «Hvor var resten av verden? Kunne man ikke gått sammen og stanset dette?» Så dum og naiv, men jeg skjønner det bedre nå. Vi lærte ikke nok om hvordan vi mennesker har latt dette skje, om og om igjen.
Hva gjør vi, hver og en av oss, neste gang vi ser at noen blir dehumanisert og blir kalt for slanger, rotter, kakerlakker og menneskelige dyr? Det skjer nå, og du skjønner ikke hvor viktig det er at du roper høyt.
Det kjentes så mye bedre da jeg kunne tro på løgnen. Nå som du har tatt livsløgnen fra meg, så er jeg redd for at ingenting noen gang vil bli det samme igjen. Jeg har mistet tillit til deg.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Israel-flagg med hakekors hengt opp på silo – fjernet av politiet
«Fy faen, jævla svart...», utbrøt hun på T-banen. Så stoppet hun tvert
Hvor ble de voksne av? Hvem har ansvar her?
