Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det er to måneder siden min mann og jeg giftet oss. Det er et og et halvt år siden han gikk ned på kne og nesten like lenge siden vi startet planleggingen av bryllupet. Tusen ting som skulle fikses ble krysset av på listen etter hvert som de ble gjort.
Én diskusjon pågikk kontinuerlig frem til vi skilte lag kvelden før bryllupet. Hva skal jeg hete etter at vi hadde gitt hverandre vårt ja?
Les også svaret på dette innlegget, fra Sandra Janzsó:
Det er helt krise gammeldags at hans navn fortsatt er viktigere enn hennes
Siden 1700-tallet har kvinner tatt sine ektemenns etternavn, og i Navneloven av 1923 ble det som hovedregel innført at kvinner skulle skifte etternavn ved giftemål. Samtidig kunne hun beholde sitt pikenavn som mellomnavn.
Siden 1979 har både kvinner og menn vært nødt til å søke om man ønsker å bytte navn. Fremdeles er praksisen at kvinnen tar mannens navn.
Da vi bestemte oss for å gifte oss var det ikke en selvfølge at jeg skulle bytte navn. I et kvinneforum leste jeg at det er umoderne av en kvinne å ta mannens etternavn.
Det er gode argumenter på begge sider. Noen sier de vil beholde sitt gamle navn for å bevare familierelasjoner og -tradisjoner knyttet til navnet, mens for andre har navnet blitt er karrieremessig varemerke. Et par jeg kjenner fortalte at de ikke har tradisjon for å ta mannens navn i familien og i noen kulturer er det helt andre navnetradisjoner som gjelder.
Å ha samme navn som barna er det sterkeste argumentet for å finne ut av dette. Enten at barnet får to navn, eller at en forelder bytter.
En venninne av meg understreket at det at man faktisk har et valg gjør at denne diskusjonen i seg selv er moderne. Er det ikke fint at i 2021 er det å bytte navn verken riktig eller feil?
For min del handler det om tilhørighet, og å vise min utkårede at jeg mener alvor – utover å inngå en avtale med kirken og ha en ring på fingeren. I tillegg vil jeg spare mine fremtidige barn for hodebry den dagen de skal gifte seg. Foreldrene mine gjorde det i alle fall ikke enkelt for meg ved å gi meg begge sine etternavn.
Jeg lurte lenge på om Hartvin kunne la seg kombinere med pikenavnet, Vik Nordeide. Jeg vil ikke ha tre etternavn, og å hete en ting på papiret men noe annet i hverdagen føles unaturlig.
På et tidspunkt vurderte jeg om navnebyttet var verdt det. Det er ikke bare å logge seg inn hos Skatteetaten og signere med BankID. Jeg måtte endre pass og førerkort, endre signatur i mailen og bytte skiltet på postkassa. I samme slengen sendte jeg en mail til borettslaget slik at de kunne endre ringeklokka. Så må jobben endre navnet i alle systemer, og til slutt ventet alle abonnementene der navnet følger med. Og sosiale medier da. Det var kanskje det vanskeligste: For meg satt det langt inne å bytte navn på Facebook.
Navn er identitet, men det samme er sivilstatus.
Jeg har gått fra å være singel til å bli kjæreste. Så samboer og nå gift. Samtidig har jeg endret bosted og jobb flere ganger. Livet er i endring, og mest sannsynlig skal jeg ha mitt nye navn dobbelt så lenge som jeg har levd med pikenavnet.
Nå er byline på denne saken oppdatert, og det jeg har gjort på jobb siden jeg startet som journalist kan ikke lenger knyttes til meg. Jeg ventet til det siste med å sende inn søknaden til Skatteetaten om å bli «Hartvin», men nå har den altså gått gjennom.
Ikke for å fornærme noen, men jeg tror det hadde sittet lenger inne om etternavnet hadde vært Hansen, Jensen eller et av de andre mest vanlige etternavnene i Norge. Et kompromiss ble inngått, og nå er jeg én av åtte personer i dette landet som bærer navnet Hartvin.
Til gjengjeld har jeg forhandlet meg frem til å få siste ord den dagen våre barn skal få et fornavn. Nå har jeg forsikret meg om at det ikke blir Frank.
Les flere debattinnlegg og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Venninnen min tok to glass øl ute. Så husker hun ikke mer.
Det som har gått bra skal vi feire, men vi er ikke i mål
Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.
