Litt brått på da min kompis og jeg plutselig ble intervjuet av VG mens vi nøt vår siste kveld ute på en stund. Jeg trodde det skulle bli gøy å slenge ut noen dumme sitater om covid – det ble i stedet noen minutters terapi der jeg fikk sagt noe jeg har tenkt på lenge: Det går an å føle seg helt alene i en by med én million innbyggere. Det er mulig å ha 100 venner men likevel være trist. Det er lov (og naturlig) å ikke være seg selv, når en pandemi ligger som en klam hånd over livet ditt.

Dette er ikke en jakt på etter oppmerksomhet eller likes. Heller en mulighet til å dele noen tanker, når Norges største avis først skulle blåse opp sitatene våre som oppslag tirsdag kveld.

Når først noen spurte etter hvordan jeg EGENTLIG hadde det med tiltakene og hva slags påvirkning det faktisk har på meg, tok jeg meg selv i å bli både sint, emosjonell og trist. Det var vondt å fortelle om hvor langt nede jeg følte meg forrige gang tiltakene var som dette og hvordan det føles som om vi skal tilbake dit igjen. Et uunngåelig slag i trynet som måtte komme på et tidspunkt.

Les også

Vi pushes til kaldt og hjerteløst arbeid. Hvor langt skal vi tøye strikken?

Hovedoppslaget ble selvsagt på hjemmefester og at folk er drittlei. Jeg er jo selv i samme bransje som jakter klikk. Skjønner greia. Men det viktige for meg er å fram hvordan mental helse blir FULLSTENDIG oversett i hele prosessen.

Hvor er tallene på hvor mange som sliter? Hvor er komiteene og gruppene satt ned til å jobbe med tiltak for å sørge for at unge mennesker får prate med noen? Som om ikke mental helse har vært feid under teppet ellers de siste 10 årene – skal vi virkelig late som om det ikke er et kjempeproblem lenger fordi vi har fått en ny sykdom som fortjener all oppmerksomhet?

Jeg slet da vi stengte ned forrige gang. Det er vondt å tenke på og å si høyt. Men jeg vet tusenvis av andre gjorde det også. Det er de jeg tenker på nå. Studenten på liten hybel som ikke har blitt kjent med noen fra klassen. Gutta som prøver å feste vekk de vonde følelsene mangel på frihet har gitt dem. De som har mistet venner og kontakten med dem. Og de som ikke kjenner igjen seg selv.

Til syvende og sist er kanskje ordet jeg leter etter «frihetsberøvelse». Det å ikke kunne gjøre hva man vil, når man vil. Det er selve essensen av å være ung voksen: friheten til å kunne kaste seg rundt, de impulsive eventyrene i hverdagen og følelsen av å være udødelig og evigung. Den følelsen tror jeg er ganske langt unna for mange av oss akkurat nå. Og vi må alle – men styresmaktene spesielt – innse at det er de knallharde fakta.

Tiltakene må være der. Det skjønner jeg også. Bare ikke glem hva de kan gjøre med mennesker – se dem, og gi de en mulighet til å snakke!

Innlegget ble først publisert på Sondre Skandsens Facebook og er gjengitt med tillatelse.

Les også

Ny handlingplan risikerer å stemple Oslofolk flest som potensielle rasister