I et intervju med TV2 søndag kveld sa byråden at hun verken ville kritisere Boligbygg, bydelen eller politiets håndtering av saken.

I stedet rettet hun fokuset mot politikerne selv, og spurte om det kunne være selve regelverket det var noe i veien med, ikke håndhevelsen av det.

Slik tale er er sjelden fra politikere, og jeg er mer enn spent på fortsettelsen.

Byråden sa også at kommunen skal se på familiens mulighet for å få et såkalt start-lån fra kommunen.

I tillegg har ordfører Marianne Borgen (SV) varslet at det vil bli avholdt et møte i Oslo rådhus, der ansvarlig byråd og byrådsleder Raymond Johansen blir innkalt - for å få "alle korta på bordet".

Dette er også betryggende.

Bakgrunnen for utkastelsen er at Mohammed Jamas jobb som drosjesjåfør førte til at familien i 2020 fikk inn 15.000 kroner mer enn den veiledende grensen for rett på kommunalbolig, som er 582.768 kroner i året.

Dette er penger Mohamed Jama tjente i 2019, som kom på ligningen i 2020. På grunn av corona er det ingen fare for at han i 2020 tjente over den veiledende grensen.

Saken har vakt stor oppmerksomhet, og et enormt engasjement i lokalbefolkningen. Siden saken ble kjent gjennom TV2 lørdag formiddag, er det snart blitt samlet inn 1,5 millioner kroner til familien. Det er uvanlig.

Så fremstår da dette også som en svært uvanlig sak.

Familien Mohamed Jama, to voksne og fem barn, har bodd i den kommunale leiligheten på Tøyen i 10 år. De ønsker å fortsette å bo der, fordi de er en del av lokalmiljøet. Og de har betalt husleien, til og med for februar. Det er nemlig ikke gratis å bo i kommunal bolig, etter regelverket skal det betales markedspris. Tøyen er i dag et av Oslos mest attraktive strøk å bo i, så det koster flesk.

Sakspapirene viser at det formelt kun er én grunn til utkastelsen: Jama tjente rundt 15.000 kroner for mye i 2019.

Husleien de betaler er på 17.500 kroner måneden.

Dette fremstår lite fleksibelt, for å si det forsiktig. Hvis det ikke er andre grunner enn dette, åpner ikke regelverket tilstrekkelig for å utøve skjønn.

Det er også på denne bakgrunn det virker så dramatisk å kaste ut en familie på sju, midt under nedstengningen i Oslo, i en av årets kaldeste måneder, med bevæpnet politi. Uten alternativer.

Det kan godt hende at familien burde ha tatt truslene om utkastelse, som har pågått i et års tid, mer alvorlig. Jeg vet sant å si ikke. For jeg har en viss forståelse for at folk ønsker å bo i dette området. Jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har i 20 år bodd en fem-seks gode steinkast fra denne familien.

Jeg skvatt også da Frps bystyrepolitiker Aina Stenersen i et intervju med Avisa Oslo søndag kveld sa:

– Oslo kan ikke ha det slik.

Hun varsler at hun vil ta opp saken i Oslo bystyre.

Frp er ikke kjent for å gå i krigen for somaliske familier som har havnet på kant med myndighetene, så jeg velger å ta dette som nok et tegn på at vi står overfor en helt spesiell sak.

Det viktige nå er at det ikke går prestisje i denne saken, men at den finner en god og minnelig løsning.

Signalene fra byråd Rina Mariann Hansen er i den sammenheng lovende. Men byråden kan være trygg på at saken vil bli fulgt nøye.