Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Før helga inviterte Oslo kommune til markering av 50 år med pakistansk innvandring til Norge. Jeg tenkte lenge at det kom til å være en liten markering i en av de mindre salene på rådhuset, fordi i huet mitt har jeg nesten aldri hørt om at pakistansk innvandring til Norge var positivt.
Jammen tok jeg feil. Rådhushallen var full, og til og med kongen kom!
Jeg er født i 1999, og lenge visste jeg ikke at jeg hører til en linje med folk som har jobba ræva av seg i Norge. I oppveksten manglet jeg aldri noe, og tenkte ikke på strevet som lå bak de flotte årene på Godlia i Oslo. Det var ikke gitt at en norskpakistansk familie kunne flytte fra sentrum og kjøpe hus med hageflekk.
Allerede på barneskolen ble jeg fortalt hvordan vi pakistanere var. Vi navet og snyltet på velferdsstaten. Jeg fikk høre hvordan barn av innvandrere måtte jobbe dobbelt så hardt og raskt for å få de samme mulighetene som våre venner uten innvandrerforeldre. Jeg ble lært opp til å være takknemlig for at jeg hadde blitt født i Oslo og ikke i en liten by i Pakistan.
Det var debattene om tvangsekteskap, sosial kontroll og patriarkatet som vekket mitt sinne og politisk engasjement for likestilling. Jobben er ikke gjort - det er mange problemer å ta tak i. Blant innvandrere er det strukturer som holder kvinner tilbake. Vi har miljøer i Norge som med et kvinnesyn som ikke er forenlig med likestillingsidealene.
Kampen for at alle skal vokse opp og bli akkurat det de vil er ikke over. Den kampen må mange av oss med minoritetsbakgrunn ta, med drahjelp fra fellesskapet.
På forsommeren kjøpte jeg litt tilfeldig «Ut av skyggene» av VG-kommentator og forfatter Shazia Majid. For første gang leste jeg historien om min mor, far, onkler og tanter, fortalt av noen som hadde samme bakgrunn som meg. Det var tøft å lese hvor vanskelig min foreldregenerasjonen hadde det. Sosial dumping, dårlige boforhold og diskriminering. Ekstra tøft var det for kvinnene.
Dette fortalte aldri mor eller far meg. De var alltid glade for mulighetene de hadde fått. De kunne ikke tenke seg å klage på hverken boforhold eller arbeidsforhold, for de visste hvor mye verre det kunne ha vært.
Første gangen jeg fortalte mine foreldre at jeg hadde bedt om en endring i en arbeidskontrakt husker jeg deres reaksjon. Det var en lang innføring i at jeg ikke måtte finne på å krangle med sjefen - plutselig kunne jeg miste jobben. Muligheten til å forhandle, som jeg tenkte var helt naturlig, var aldri mulig for mine foreldre.
For dem var seieren allerede landa når de fikk foreslått en jobbkontrakt. De ble opplært i en takknemlighet, som har satt grenser for hva slags rettigheter som de har turt å kreve. Det er ingen som har tatt den kollektive kampen for min foreldregenerasjon. De har bukket og takket for forhold som generasjonen etter ikke finner seg i.
Majid skriver om hvordan kvinnene som kom til Norge for 50 år siden ikke fikk norskopplæring på samme vis som menn. Siden mennene var i arbeid var det viktig at de kunne lære seg norsk, men mange kvinner var hjemmeværende med små barn og fikk de ikke samme mulighet til å bygge sosiale nettverk.
Damer som min mor, ressurssterk og beintøff, var plutselig satt i en situasjon der de verken kunne språk eller sosiale normer. For 50 år siden fikk de ikke en gang en kolonne i statistikken over innvandring. Likevel er det disse kvinnene som har dannet grunnlaget for at jeg i dag er en stolt norskpakistaner.
50 år etter at innvandrerkvinnene landa på Fornebu og Gardermoen er deres døtre noen av de flinkeste skoleelevene vi har i Norge. De topper statistikker, lager dokumentarer, skriver bøker og setter dagsorden. Norskpakistanske kvinner er leger og advokater og til og med fungerende regjeringssjef.
Vår generasjonen skal ikke vokse opp og tenke at våre foreldre ikke har bidratt til at Norge og Oslo ser ut som det gjør i dag. Det som har gått bra skal vi feire.
Les flere debattinnlegg på og følg Avisa Oslos nye debattside OsloDebatten
Reisen fra Fornebu til Bygdøy var som et eventyr. Så inntraff virkeligheten.
Bjørvikas skyskrapere overskygger det mangfoldige Grønland
Politiet har gått bort fra konvertitt-teorien, men skaden er skjedd.
