Det som skjedde torsdag 24. februar var at vi våknet opp til en helt ny virkelighet, der vår personlige og kollektive mentalitet ufrivillig ble endret, kanskje for godt.

Inntil for 16 dager siden var slik skremmende ordbruk utenkelig, dette er terminologi reservert for perioder vi var sikre på lå generasjoner bak oss.

På rekordtid er de truende begrepene omgjort til dagligtale blant ledere i vestlige land, og av EU og NATO, blant andre av Jens Stoltenberg selv.

Sikkerhetspolitisk krise

Russland har funnet grunn til å understreke offentlig at de «øker beredskapen» knyttet til landets atomvåpen. Det er dulgte trusler, og slik er de også ment. De tar også «tredje verdenskrig» i sin munn, tilsynelatende med letthet.

Sannheten er at vi er kastet inn i den farligste sikkerhetspolitiske krisen siden andre verdenskrig, som ble avsluttet for snart 78 år siden.

Det står knapt i menneskelig makt å ta inn over seg hvor alvorlig den internasjonale situasjonen er akkurat nå, og det er om mulig enda vanskeligere å forestille seg hvor mye mørkere den kan bli i ukene, månedene og årene som ligger foran oss.

Det strammer seg i magen når de unge menneskene jeg kjenner, som knapt hadde rukket å akklimatisere seg etter to år med pandemi, ikke greier å slutte med og stille redde, alvorlige spørsmål til oss som har levd lengre enn dem. Spørsmål det ikke er mulig å gi gode svar på.

Allerede er minst to millioner ukrainere på flukt, fra et land med 40 millioner innbyggere. Halvparten er barn. Aldri før er så mange blitt flyktninger på så kort tid.

Les også

Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg

Flyktninger fra flere land

Så mange, altså, selv om krigen fortsatt, tross alt, er i en initiell fase. Fortsatt står Kyiv. Øker kraften og brutaliteten fra den russiske hæren, som NATO så sent som før helgen var overbeviste om at ville skje, så faller Kyiv og andre viktige byer.

Legg merke til at en humanitær katastrofe vil være et faktum selv om krigen ikke skulle eskalere videre fra dette, ved at for eksempel NATO involverer seg direkte som allianse fordi Russland retter angrep mot medlemsland som for eksempel de tre baltiske landene.

En slik utvikling kan vi dessverre ikke se bort ifra. Og da er vi i tilfelle bare et knepp eller to unna at tredje verdenskrig faktisk er en riktig betegnelse på situasjonen. For ikke å snakke om trusselen om å bruke atomvåpen.

Det er heller ikke sånn at flyktningene bare må komme fra Ukraina. De kan etter hvert også komme fra Russland. Og Hviterussland.

Hvor mange av disse som ender opp i Norge – og i Oslo – vet vi ikke nå.

Alt tyder imidlertid på at vi står overfor en tilstrømning av flyktninger ingen har sett maken til, nesten uansett hvilket av de nærmest utallige scenarioer som slår inn.

Les også

Mange av dem er snart på vei til oss

Vil finne ut hva vi er lagd av

«Byen med det store hjertet», het Lillebjørn Nilsens sang og album fra 1975, som siden er dette blitt til noe av et valgspråk for Oslo, en by som stanger 700.000 innbyggere.

I denne byen skal vi få stresstestet vår humanisme og solidaritet, om ikke annet vil vi finne ut hva vi er lagd av, i tiden som kommer.

Er vi klare? Nei, ingen er eller kan være forberedt på noe sånt. Vil vi klare det? Det må vi.

Og, vil jeg si, foreløpig tegner det brukbart: Når til og med Sylvi Listhaug deltar i kappløpet om å være vennligst mulig innstilt til å få et ukjent men meget høyt antall flyktninger, så forteller det mye om hvor tungt Russlands invasjon har slått inn i vår mentalitet.

Vi har levd beskyttede liv i Norge, særlig har vi opplevd det slik siden Murens fall i 1989. Da forsvant Sovjetunionen fra verdenskartet. Påsken 1990 befant jeg meg på en busstur til Berlin, Praha og Krakow. Frihetsfølelsen var monumental. Og i noen magiske dager ser jeg ikke bort fra at vi fikk kjenne på litt av den euforien som må ha vært i Oslo 8. mai 1945.

Det har riktignok vært mer enn nok kriger, borgerkriger og terrorangrep siden 1989, men det har likevel vært helt annerledes enn nå. Det har ikke ligget en verdenskrig, bruk av atomvåpen eller bruk av militærmakt på norsk jord i potten.

Ifølge NATO er det dessverre svært lite som tyder på at Ukraina greier å unngå at Russland tar kontroll over de store byene, inkludert hovedstaden Kyiv. Hvis dette inntreffer er det bare å stålsette seg.

Men verken NATO eller noen andre vet. Heller ikke Vladimir Putin vet. Krigen kan stoppe opp. Han kan bli offer for et internt opprør som koster ham makten. Eller han kan gjøre blodbadet mye verre.

Aldri har den sikkerhetspolitiske situasjonen vært en ligning med flere ukjente enn nå. Og uavhengig av hvilken vei skjebnen tar oss, vil vi aldri tenke det samme om oss selv og verden som vi gjorde før 24. februar 2022.

LES OGSÅ:

Les også

Samtykke er en essensiell del av sex

Les også

«Snakk norsk som nordmenn snakker, mamma!»

Les også

Venner fra Amsterdam får sjokk av å se Oslos åpne rusmiljø