Vår nyhetsreporter Emilie Rydning har snakket med 20 tidligere ansatte som sier at de har sluttet helt eller delvis på grunn av et uakseptabelt dårlig arbeidsmiljø ved Ammerud skole.

Sa du 20 stykk?

Ja.

Men lite tyder på at dette er det reelle tallet. Flere av disse 20 sier at det i virkeligheten er langt flere som har sluttet, av samme grunn, men at disse ikke ønsker å snakke med aviser, heller ikke under løfte om anonymitet. De sier at de er redde for represalier, fra arbeidsgiver. Mange av dem jobber nå ved andre skoler i byen.

Det går 580 elever på Ammerud, så tallene er under alle omstendigheter oppsiktsvekkende. Påstander om mobbing og trakassering hagler. Fastleger har gitt diagnoser som posttraumatisk stressyndrom. Og det har vært varslet og varslet i årevis.

Da er spørsmålet:

Har alarmen gått på skolen? I Utdanningsetaten? Hos byråden?

Tja, jeg tror man må legge på ganske mye velvilje for å hevde det.

Siv Presthus, som jobbet ved skolen i 17 år, har stått frem med sin historie i både VG og AO. Den er rystende. Hun sa til slutt opp. Til høsten møter hun Oslo kommune i retten. Presthus har saksøkt sin arbeidsgiver.

AO har altså i tillegg snakket med 19 andre personer som har sluttet. Problemene må ha vært betydelige.

– Det er et fryktregime der som ikke likner noe annet jeg har opplevd mine mange år som lærer, sier en av dem til AO.

– Det er en syk arbeidsplass, sier en annen.

– Hadde det ikke vært for barna mine, hadde jeg ikke vært i live i dag, sier en tredje.

Det er en rekke andre uttalelser som er like alvorlige, fra flere varslere.

Jeg bet meg særlig fast i ett eksempel fra en ansatt. Hun var blitt sykmeldt av sin lege.

Likevel fant rektor grunn til å skrive følgende til henne:

«Det vises til din sykemelding (...) Jeg ønsker en samtale med deg for å undersøke litt nærmere grunnlaget for din sykemelding. Jeg vil etter samtalen gjøre en vurdering om det er grunnlag for å bestride sykemeldingen, eller om det fremkommer informasjon som gjør at jeg er trygg på at sykemeldingen din er reell,» heter det i brevet.

I norsk arbeidsliv skal det ikke være slik. Det er leger som på faglig basis bestemmer om det er grunnlag for en sykemelding, altså om du er syk, ikke arbeidsgiver. Og spesielt ikke en arbeidsgiver som synes å være i konflikt med den ansatte.

Dessverre er ikke dette eksempelet enestående i AOs sak. Rektoren har sendt flere graverende e-poster enn denne, og han har satt andre kolleger på kopi.

I desember 2018 var det slutt for den mektige og dyktige sjefen for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen. I 18 år hadde hun – som var Gudmund Hernes’ statssekretær i Utdanningsdepartementet på 1990-tallet – sittet på toppen av hovedstadens skolebyråkrati, med sine 15.000 ansatte, 90.000 elever og et budsjett på 15 milliarder kroner.

Tross sin politiske Ap-bakgrunn, ble hun uhyre populær hos de borgerlige partiene i Oslo bystyre, som hadde flertall i byen i 18 år frem til 2015, og da særlig i Oslo Høyre. De simpelthen elsket henne. Og jeg tror de fleste er enige om at hun gjorde en formidabel innsats for å heve Oslo-skolen i disse årene, for hevet seg gjorde Oslo-skolen.

Jeg var blant dem som syntes at det bare var rett og rimelig at Søgnens dager var talte i 2018, etter 18 år som toppsjef for en av Norges største virksomheter.

Ingen bør ha slike embeter noe særlig lenger enn dette, helst kortere, i et demokrati som vårt. Hennes maktposisjon var meget sterk. Og Søgnen hadde fått, og tatt, en posisjon internt i etaten som hadde kultiske og sekteriske kjennetegn.

Hennes avgang ble politisk og politisert. Det skulle nesten bare mangle. Søgnens grep om organisasjonen Utdanningsetaten og skolene i Oslo var uten parallell i vår nære historie. Hun ble en slags «landsmoder» for skole i hovedstaden. Og hun kjempet selv lenge mot sin egen avgang, dessverre vil jeg si, og hadde sterk støtte for dette i sin egen etat.

Det ble en vond og betent og unødvendig trist avskjed.

Det rødgrønne byrådet i Oslo, som avsatte Søgnen, fikk litt av en oppgave med å erstatte henne.

Jeg må si at jeg skvatt til da det ble klart at Raymond Johansen og kompani hadde valgt, av alle, Marte Gerhardsen til å erstatte Søgnen.

Ikke først og fremst fordi Gerhardsen tidligere var en lederfigur i AUF, at hun er datter av tidligere byrådsleder Rune Gerhardsen (Raymond Johansen satt i dette byrådet, men da for SV) og tidligere statsråd Tove Strand. Heller ikke fordi hun er barnebarn av landsfader Einar Gerhardsen. Heller ikke fordi statsviteren ikke er en rasende flink kvinne, for det er hun selvsagt.

Men fordi hun hadde null erfaring eller bakgrunn fra utdanningssektoren. Nix, nada, nothing.

Dette ble da naturligvis også svært grundig påpekt da nyheten ble kjent.

Jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at omstendighetene rundt den kontroversielle avgangen til Søgnen i 2018, og den påfølgende like kontroversielle ansettelsen av Gerhardsen, til en viss grad har lammet utdanningssektoren i Oslo de senere år. I hvert fall er dette en utbredt oppfatning blant flere i det politiske miljøet i Oslo og blant mange jeg har snakket med i sektoren.

Jeg mistenker også sterkt at denne lammelsen har spilt en betydelig rolle i håndteringen av konfliktene og krisen ved Ammerud skole, og ved kriser ved andre skoler.

Rektoren ved Ammerud skole ble ansatt i 2015, under Søgnens regime. Kan det ha spilt inn her?

For, hva har reaksjonene på alt dette vært fra dem som har det overordnede ansvaret på Ammerud skole?

Jo, det er blitt tak i, hevdes det.

Varslerne er av en helt annen oppfatning. De mener at lite eller ingenting har skjedd. Og de er ganske så samstemte.

Jeg tror kanskje ikke det er så rart at de har opplevd det sånn.

Det er tre instanser som kunne ha tatt tak i dette. AO har naturligvis kontaktet alle tre.

Men foreløpig har vi ikke fått et eneste intervju med noen av dem.

Rektor Kiet Dang sier nei til intervju.

Sjefen for Utdanningsetaten, Marte Gerhardsen, sier nei til intervju.

Byråd for oppvekst og kunnskap, tidligere barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen (SV), sier nei til intervju.

De godtar kun å få skriftlige spørsmål, og de besvares gjerne av noen av deres underordnede, formidlet av informasjonsmedarbeidere.

Ikke en av dem vil møte oss, ikke en av dem vil gjennomføre et intervju på telefon. Kun e-post er akseptabelt.

Svarene de gir er svært langt unna å være fyllestgjørende, for å si det forsiktig, de er korte, nesten komisk generelle, uforpliktende og uopplysende.

Dette er for eksempel det hele og fulle sitatet byråd Inga Marte Thorkildsen har å tilby AO når vi ber om et intervju om de dype og mangeårige konfliktene på Ammerud skole:

– Det er viktig at varslingssaker behandles grundig og seriøst. Jeg er kjent med at Utdanningsetaten har revidert rutinene for behandling av varslinger i etaten. Dette viser at etaten har sett at prosedyrene hadde behov for en oppdatering. Da byrådsavdelingen mottok informasjon om forholdene ved skolen ble dette levert videre til varslingsmottaket, slik rutinene er. Jeg er opptatt av at varsler tas på alvor og det gjør Utdanningsetaten, skriver Thorkildsen til AO.

Ble du klokere av å lese dette?

Da er du i tilfelle heldig.

Jeg ble ikke klokere, nemlig.

Jeg tviler dessuten litt på at det er sånn man formulerer seg hvis man tar et stort problem på det største alvor.

Essensen av det Thorkildsen skriver, er:

Ikke noe å se her!

Sjefen for Utdanningsetaten, Marte Gerhardsen, kommer ikke engang med egne uttalelser. Etatens informasjonsdirektør sender derimot uttalelser på vegne av Gerhardsens underordnede, divisjonsdirektør Brynhild Farbrot.

Hun skriver:

– UDEs varslingsråd har mottatt flere varsler som beskriver utfordringer i arbeidsmiljøet ved Ammerud skole. Varslene har vært utredet, vurdert og fulgt opp i samsvar med det varslingsrådet har besluttet. Når det gjelder spørsmål knyttet til enkeltansatte, mener vi det ikke er riktig at vi som arbeidsgiver uttaler oss om det. Vi har hele tiden forsøkt å støtte skolen best mulig, men de mange varslingssakene har naturlig nok vært krevende for hele miljøet ved Ammerud.

Du ble ikke klokere av å lese dette, sier du?

Vel, da kan jeg trøste deg med at du ikke er alene. Jeg led samme skjebne.

Eller vent litt!

Se på siste setning:

«Vi har hele tiden forsøkt å støtte skolen best mulig, men de mange varslingssakene har naturlig nok vært krevende for hele miljøet ved Ammerud».

Hva kan denne setningen bety?

Den skulle vel ikke tilfeldigvis bety at Utdanningsetaten tappert har forsøkt å hjelpe Ammerud i en vanskelig tid, men at varslerne – med alle deres varsler og innholdet i dem – har gjort det veldig vanskelig for alle på skolen?

Jeg kan ikke vite sikkert hva de har ment, men hvis man ikke vil gi varslerne en følelse av at det er de som er problemet, så hadde det vært lurt å formulere seg på en måte som ikke åpner for slike åpenbare muligheter misforståelser. Her aner man passiv-aggressivitet mot dem som har sagt ifra.

Vi journalister er selvsagt lite glade for at folk med maktposisjoner i samfunnet ikke vil snakke med oss. Jeg vet også at våre lesere ikke alltid blir like imponerte når vi blir fornærmet og sytete for slikt.

Men akkurat i denne saken opplever jeg at muren av taushet nærmest har vært journalistisk opplysende: De ønsker faktisk ikke å snakke om disse problemene. Ikke med oss journalister – men langt viktigere: Heller ikke med noen andre.

De som har villet snakke med oss, er de mange varslerne. Det fortjener de honnør for.

Når varslerne sier at ingen er interessert i å høre på dem, eller svare dem, eller følge opp varslene, så virker det ganske troverdig. AOs erfaring er at de med det formelle og reelle ansvaret for Oslo-skolen velger taushet eller byråkratisk snurrepiperi-språk fremfor dialog og samtale.

Og lurer man fortsatt på Inge Marte Thorkildsens «ikke noe å se her»-linje i denne saken er klok, er det bare å lese den siste av AOs saker om Ammerud skole.

Den handler om at en person i den nåværende ledelsen ved skolen sendte inn varsel mot tre av de ansatte som selv hadde varslet mot skolens arbeidsmiljø – samt en lærer på Sørumsand på Romerike, med utgangspunkt i en kommentar hun har skrevet på en Facebook-gruppe.

Kirsten Laake mottok innkalling til møte med ledelsen i Utdanningsetaten i Oslo litt før klokken 23 en torsdag kveld, i seg selv spesielt. Hun ble oppfordret til å ta med seg en tillitsvalgt. Selv stiller etaten med blant andre juridisk direktør på møtet. Laake opplever, naturlig nok, situasjonen som ubehagelig og kanskje til og med truende. Det ville de fleste gjort.

Men Laake har aldri hilst på rektoren på Ammerud skole. Hun har heller aldri jobbet der.

Selv om selve saken er fullstendig latterlig, så stinker den. Utdanningsetaten skulle aldri ha innkalt Laake til dette møtet. Så hvorfor gjorde de dette? For å skremme folk som vurderte å varsle fra å gjøre det? Jeg vet ikke.

For Laakes svært korte Facebook-innlegg er uproblematisk, og det visste Utdanningsetaten utmerket godt.

Det er nå gått halvannet år siden møtet, som ikke konkluderte. Siden har Utdanningsetaten ikke henvendt seg til Laake.

Det sier dessverre alt.

LES MER OM AMMERUD-SAKEN HER:

Les også

Varslerne om Ammerud skole: – Et fryktregime jeg aldri har sett maken til i mine mange år som lærer

Les også

Varslet sju ulike instanser om «forferdelige forhold» på Ammerud: – Utdanningsetaten fraskriver seg alt ansvar