Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det var med tårer i øynene jeg satt og så på NRK Debatten om fattigdom.
Som en som har vokst opp i et hjem fylt av fattigdom, for så og gå inn i voksenlivet som fattig og rusavhengig, synes jeg det er veldig vanskelig å forstå at dette problemet ikke er utradert i et så rikt land som Norge.
Jeg vokste opp på Ila med en mor som var alkoholisert og som levde på sosialpenger. Når de andre i klassen skulle på ferie skulle jeg på feriekoloni for vanskeligstilte barn på Filtvedt. Når de andre barna skulle på juleferie, skulle jeg på juletrefest for vanskeligstilte. Kompisene mine fra ungdomstiden fikk nye mobiler, klær og sykler, mens jeg fikk ting som var brukt eller gratis.
Det gamle livet henger igjen
Selv i dag, i fast jobb og med inntjening henger det gamle livet igjen. Hver måned må jeg betale namsmannen fordi jeg aldri har lært meg å håndtere økonomi - en selvfølge i andres oppvekst. Min mor betalte ikke regninger og levde på sosialpenger. Kanskje burde dette vært en større del av undervisningen på skolen?
En årlig juletradisjon for meg og mamma var at vi gikk til Frelsesarmeen for å hente julekasse med julemat. Vi hadde ikke råd til å spise dyre ribber og skinkesteker, som andre familier gjør hvert år. I voksen alder har jeg skjønt at det var en grunn til at det var to pakker under treet og ikke ett berg med gaver. Til tross for det var julen hyggelig.
Jeg har vært fattig i 34 år, og på de 34 årene virker det som ingenting har skjedd. Jeg har stått i matkø på Blå Kors og jeg har lett etter mat i søppelkassene bak den lokale Rema-butikken. Hvert fjerde år hører jeg alle de fine tiltakene politikerne på Stortinget foreslår for å fikse fattigdommen, men det skjer ingen merkbar endring.
Nå som prisene på å leve stiger mye fortere enn det «velferdsstaten» gir, så blir mange flere fattige i verdens rikeste land. Vi burde skamme oss over den setningen. Når regjeringen regner med å bruke 420 millioner på å oppløse ett fylke - Viken - og kutter 200 millioner kroner i dagpenger, burde alle bli flaue og skamme seg.
Det er med en klump i halsen og tungt hjerte jeg ser tilbake på det gamle livet
Bruk heller penger på de viktige tingene
At ikke noen fra sittende regjering møtte opp i NRK Debatten viser hvilken boble politikere lever i. Når de tre modige damene møter opp for å brette ut det livet de skammer seg over, burde det være en plikt for enhver politiker å møte opp, se dem i øynene, og si at ting skal bli bedre. Jeg har registrert i ettertid at arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen sier hun burde ha vært tilstede. Faktisk politikk som er til det bedre for mennesker som sliter er viktig, spesielt nå som julen nærmer seg.
At Mjøs Persen møtte opp på en senere debattsending og beklaget skal det selvfølgelig gis respekt for, men det er ikke glemt at ingen stilte første gang. Lovnader om at fattige skal få noen kroner mer en gang i fremtiden er heller ikke godt nok. Et skikkelig løft som monner trengs, som flytter masse folk vekk av fattigdomsgrensa. Det har vi råd til, men det er prioriteringene det står på. La Viken være Viken, og bruk heller penger på de viktige tingene.
Selv med en vanskelig oppvekst så hadde jeg og mamma et veldig godt, kjærlig og tett forhold. Vi snakket sammen to ganger om dagen helt til dagen før hun døde. Jeg er nå i 100 prosent jobb og har så jeg klarer meg, men det er med en klump i halsen og tungt hjerte jeg ser tilbake på det gamle livet, og tenker på alle som igjen gruer seg til jul.
Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Etter flere år med tungt rusmisbruk fant jeg redningen
Ingen kamerater kom på besøk. Ingen hadde tid til å prate. Da begynte jeg å tenke på det mora mi sa
Den nye middelklassen i Oslo trekker det korteste strået
