Deretter ba Oslos politiske leder så mange som overhodet mulig om å benytte hjemmekontor dersom de har anledning til det.

Bakgrunnen er naturligvis at våre meteorologer har meldt om betydelig fare for flom når de store snømengdene smelter i det varslede mildværet, samt svært glatte veier i store deler av byen av samme årsak.

Mandag er det rett og slett ikke bra for oss, verken på individplan eller som by, å vase rundt hvis vi ikke må.

Vi hører på ham

Vil vi høre på byrådsleder Eirik Lae Solbergs formaninger, som tross alt er ganske inngripende hvis vi velger å følge dem, begrensninger av friheten som tross alt er frivillig å være med på?

Ja, vi vil høre på ham, og de aller fleste av oss vil også gjøre som han sier.

Mandag vil det være merkbart færre biler på Oslos veier, og det vil bli langt flere enn ellers på hjemmekontor.

Hvorfor?

Fordi vi har tillit.

Fordi vi har tillit til våre nasjonale og lokale myndigheter, enten de opptrer i form av folkevalgte politikere eller ansatte byråkrater.

Vi har tillit til, i hvert fall i det store og det hele, at myndighetene, i de langt fleste tilfellene, har vårt felles beste fremst i tankene når de kommer med slike tydelige henstillinger til oss.

I vårt samfunn liker vi å skryte av at vi har tillit til hverandre. Det er et slags adelsmerke, som vi er stolte av. Mellom myndighetene og folket, men trolig minst like viktig: Mellom oss som innbyggere og borgere og naboer og venner og familie. Og at dette kanskje er landets aller største kapital. Noe jeg er tilbøyelig til å tro at er sant.

Det vi snakker mindre om, er hvorfor vi har denne tilliten til myndighetene og hverandre.

Genetisk tillit?

Er dette noe vi bare har bestemt oss for?

Er det et kulturelt fenomen?

Er det genetisk betinget?

Er vi bare mer godtroende enn andre folk her oppe i steinrøysa?

Jeg mistenker sterkt at forklaringen er mer prosaisk og mindre romantisk enn vi pleier å si høyt.

Vi har et tillitssamfunn fordi vi har grunn til det.

Vår kollektive erfaring er at folk stort sett er til å stole på. Og så handler vi deretter.

Mitt poeng er altså at vår kollektive tillit først og fremst har en rasjonell forklaring. Og begrunnelse: Vi tjener på å ha tillit til hverandre. Hele samfunnet virker bedre på den måten.

I Norge har vi et ganske oversiktlig og enkelt politisk system, og som i det alt vesentlige er velfungerende. Det norske demokratiet er ganske solide saker. Det er en helt brukbar sammenheng mellom hva de mange partiene skriver inn i sine valgprogrammer og hva som har kommet ut på den andre siden, i praksis, når status gjøres opp etter fire år.

Hvert fjerde år velger vi 169 kvinner og menn til Stortinget. 20 fra Oslo. Stortinget har hovedsakelig to oppgaver: Vedta landets lover og bestemme hva statens penger skal brukes til.

Driver sjappa

Regjeringens oppgave er å sette Stortingets vedtak ut i det virkelige livet. Jobben er heftig. Den er å drive sjappa Norge. På vegne av Stortinget, som igjen opptrer på vegne av oss som bor i fedrelandet. Til å hjelpe seg med denne store oppgaven har regjeringen departementene, direktoratene, tilsynene og mye annet.

Vi har ikke noe høyere tillitsverv i Norge enn det er å sitte i rundt Kongens bord, i statsråd, hver fredag klokken 11, på Slottet.

I løpet av noen få intense timer fredag ettermiddag og kveld gikk statsråd for forskning og høyere utdanning, Sandra Borch (Sp), av. Hun gikk av på grunn av en skandale. Jeg tror dere vet godt hva saken handler om.

Torsdag ettermiddag ble undertegnede invitert til å delta i NRKs Helgemorgen lørdag. Temaet var statsråd Ingvild Kjerkols (Ap) årlige sykehustale. Det mest interessante ved den var naturlig nok krisen i Helse Nord og nedleggelser av akuttsykehus i Lofoten. Men den største investeringen i Oslo i moderne tid pågår nå og i årene framover, først og fremst de nye sykehusene på Gaustad og Aker.

Fredag kveld kontakter NRK meg og sier at temaet ikke blir politikk og sykehus, men derimot Sandra Borchs avgang. Som journalist har jeg om lag 100 prosent, hvis ikke høyere, forståelse for NRKs prioritering.

I programmet sa jeg at nettopp dette skiftet av tema var så til de milde grader symptomatisk for Jonas Gahr Støres regjering, helt fra hans rødgrønne koalisjon vant valget med kalassifre i 2021.

Jeg må innrømme at jeg har tenkt helt fra regjeringens fødsel på Hurdal hotell, og fortsatt tenker:

Dette er ikke en regjering, men en eneste lang arbeidsulykke i sakte film.

Ved lokalvalget i fjor høst fikk de to partiene som i to og et halvt år har sittet i regjering følgende attest fra Oslos velgere: Ap: 18,4 prosent. Sp: 0,8 prosent.

Det er ikke så rart. Denne regjeringens partier var i valgkampen i 2021 krystallklare på at Oslo ikke sto høyt på deres prioriteringsliste, og har fra dag én i kontorene vist at de sto ved sine ord fra valgkampen.

Les også

Støre har ledet Ap ned i et synkehull. Der sitter også partiets nye sjef i Oslo

Enter Kjerkol

Jeg hadde altså forberedt meg på å si noe om Ingvild Kjerkols sykehustale på NRK som jeg kunne komme unna med, men allerede ved 20-tiden lørdag kveld kunne VG avsløre at samme Kjerkol var i trøbbel. Ikke på grunn av sykehustalen, men fordi hun i sin mastergradsoppgave om ledelse i helsevesenet fra 2021 hadde gjort feil som ligner veldig på de som kostet Sandra Borch jobben kvelden før.

Situasjonen ser nå alt annet enn lovende ut for Kjerkols videre liv som statsråd. Hun er ingen hvem som helst i Ap. Hun er leder i Aps desidert største fylkeslag, og har sittet i sentralstyret i mange år. Må hun gå av, er det et fall som minst er på nivå med Anniken Huitfeldts.

Som amerikanerne ville ha sagt det:

You can't make this shit up.

Bare i det ene regjeringspartiet, Senterpartiet, har vi hatt flere spektakulære avganger fra Støres regjering.

Forsvarsminister Odd Roger Enoksen hadde operert som såkalt «seksuell mentor» for en ung kvinne, mens han satt i regjering forrige gang.

Sandra Borchs forgjenger og nestleder i Sp, Ola Borten Moe, handlet aksjer i delvis statseide selskaper som produserer våpen og ammunisjon, midt i en krig. Kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) gikk av i høst. Han hadde kysset og danset natten gjennom med en underordnet i departementet under en jobbfest ute på byen.

Deretter: Sandra Borchs masteroppgave. Og dette er bare Senterpartiet.

Brenna fikk fortsette

Ap har heller ikke ligget på latsiden. Habilitetssakene til statsrådene Tonje Brenna, Anette Trettebergstuen og Anniken Huitfeldt endte med at Trettebergstuen og Huitfeldt måtte gå av, mens Brenna fikk fortsette, uten at noen egentlig kan forstå hvorfor, hvis man skal være ærlig.

Nei da, jeg har ikke glemt skandalene i de andre partiene: Erna Solbergs mann Sindre Finnes handlet aksjer i vilden sky fra innsiden av statsministerboligen. Mens den daværende lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, i tur og orden ble tatt for å ha stjålet solbriller, ost og laks.

Det meste av dette har skjedd etter at støvet knapt hadde lagt seg etter de utallige pendlerbolig-sakene, som kostet Ap både nestleder og statsråd Hadia Tajik og stortingspresident Eva Kristin Hansen vervene deres.

Les også

Frykt og avsky i Oslo Arbeiderparti

Vi får håpe og tro at det norske demokratiet er robust. At vi tåler alt dette, uten at den demokratisk livsviktige tilliten ikke svekkes så mye at hele samfunnet svekkes. Men sikre kan vi ikke være. For at alle disse sakene reduserer tilliten, er det ingen tvil om.

Eirik Lae Solberg og hans borgerlige venner vant valget mot Raymond Johansens rødgrønne byråd, som hadde hatt makten i åtte år, i fjor høst. På Raymonds vakt kom pandemien. Han ba om mye tillit og fikk den. Flere av tiltakene var nok, sett i ettertid, alt for omfattende og inngripende, ikke minst nedstengningen av skolene.

Likevel tror jeg nok at det store flertallet av byens innbyggere mener at våre myndigheter, nasjonale som lokale, gjorde så godt de kunne og hadde fellesskapets beste som viktigste ledetråd. Jeg tror ikke Raymond Johansen tapte valget på grunn sin håndtering av pandemien, trolig snarere tvert imot.

Skjør tillit

Oslo skal nå håndtere situasjoner som kan bli røffe i dagene som kommer. Eirik Lae Solberg trenger den tilliten han ber om når han ber folk la bilen stå og ta hjemmekontor hvis man kan. Den bør han få.

Les også

Jonas Gahr Støre kan bli en stor statsmann – eller en prygelknabe for kommunister og klimapartier på speed (hvis han er heldig)

Tillit er en skjør sak. Hvordan statsminister Støre skal greie å gjenvinne den for egen regjering og eget parti, er en gåte av nær bibelske proporsjoner.

Les også

Ja til Las Vegas på Ensjø!

Les også

Manglerud, der ingen skulle tru at nokon kunne bu

Les også

Nå satser Oslo Frp på «Superhyperveteranen» Peter N. Myhre igjen. Kan han skape fred i partiet?

Les også

Hvis du ikke får orden på dette, Eirik, er det tidenes pinligste mageplask

Les også

Nå satser Oslo Frp på «Superhyperveteranen» Peter N. Myhre igjen. Kan han skape fred i partiet?