Å dele rom med en som føder et levende barn, mens du selv gjennomgår en spontanabort, mener jeg er uakseptabelt. I tillegg mener jeg at graden av empati og forståelse kan løftes for pasientene som gjennomgår spontanabort.

Silje Løvstad Thjømøe, journalist i Avisa Oslo skriver godt om problemstillingen, og belyser det absurde i at kvinner som innlegges for en spontanabort, eller en operasjon som gjør at de ikke kan få flere barn, blir utsatt for det de aller minst vil høre på: barnegråt og fødende kvinner.

LES HELE INNLEGGET:

Les også

Avdelingen på Ullevål der himmel og helvete møtes

Klarte så vidt å fortelle at jeg hadde smerter

Selv gjennomgikk jeg en senabort med trillinger i uke 17 på Rikshospitalet. Det var palmesøndag i 2010. Smertene i magen økte, og vi reise inn til sykehuset for å få hjelp. Jeg var nærmest handlingslammet der jeg stod i resepsjonen på kvinneklinikken, og klarte så vidt å fortelle at jeg hadde smerter. Jeg stod mest og kikket ned i bakken.

Antagelig ble jeg pasienten fra helvete, jeg følte meg lite ivaretatt og responderte deretter. Jeg skjønte at jeg kom til å føde de tre barna denne palmesøndagen

Damen i resepsjonen sa at det er sikkert ikke var noe å uroe seg for, og ba meg dra hjem og ta Ibux. Vi fikk ikke snakke med en lege eller sykepleier. Etter kort tid hjemme økte smertene. Jeg husker jeg sa til mannen min: «Jeg kommer til å føde i senga». Han dro meg med ut i bilen, og jeg satt stivt og så ut av bilvinduet på vei innover. Smertene økte.

På skjermen inne på undersøkelsesrommet så jeg tre små babyer som turnet rundt, en med tommelen i munnen. Da legen begynte å måle diameteren av hodene, fortsatt med skjermen vendt mot meg, sa jeg: «Det kan du måle når det er over. Kan du snu skjermen bort fra meg, jeg orker ikke å se dette nå.»

«Du er heldig som får enerom, enn så lenge»

Jeg ble plassert på et stort rom med plass til flere senger. Antagelig var jeg pasienten fra helvete, jeg følte meg lite ivaretatt og responderte deretter. Jeg skjønte at jeg kom til å føde de tre barna denne palmesøndagen. Personalet virket på meg som om de var ukomfortable i situasjonen, og skulle helst sett at jeg ikke var der.

«Jeg hører ikke hjemme på en fødeavdeling», sa jeg. «Kan dere legge meg på en kreftavdeling, jeg hører mer hjemme der.»

«Du er heldig som får enerom, enn så lenge», var svaret.

Jeg har tenkt mye på det siden, hvordan det ville vært og gjennomgått en senabort med trillinger side om side med fødende kvinner og etterhvert barnegråt. Da tror jeg pasienten fra helvete ville forlatt rommet og låst seg inne på et toalett, helst i en annen etasje.

Pasientens traume blir ikke helt forstått

I arbeidet med Prosjekt Åpenhet, som skal gjøre det enklere for alle å snakke om barnløshet, får jeg høre mange historier fra andre barnløse. Jeg ville tenkt at min historie fra 2010 kanskje ikke var representativ for hvordan ting er i dag. Det kommer dessverre fram at det fortsatt er lignende opplevelser.

På Akershus universitetssykehus er jeg kjent med at de ikke kan garantere enerom til en som skal spontanabortere. Det er avhengig av hvor mange pasienter som er innlagt.

At det kan bli plassmangel på et sykehus er lett å forstå. Likevel, er det noe med alvorligheten i en spontanabort som jeg tenker ikke helt forstås, og derfor ikke blir tatt nok hensyn til? Finnes det andre løsninger, med fleksible delinger med flyttbare vegger? Kan pasienten flyttes til en annen avdeling, så lenge det ikke er stor fare for komplikasjoner?

Blir dette diskutert når nye sykehus planlegges eller omstrukturering skjer på sykehusene?

Å miste barn er en annen type sorg. Den sitter et annet sted

Å miste barn er en annen type sorg

Og hva med hvordan pasientene blir møtt? Min erfaring trenger ikke å være representativ, men jeg har likevel en følelse av at det voldsomme traumet pasienten opplever ikke blir helt forstått. Da jeg utpå morgenkvisten spurte om å få hjelp i etterkant, noen å snakke med, var svaret at det ikke var noe hjelpeteam som stod parat. Jeg måtte stå i psykologkø som alle andre.

På ett døgn hadde jeg opplevd å være gravid med trillinger i uke 17, kjent på smerter som økte, redsel, å føde barna en etter en, og etterhvert se dem liggende nyvasket i en kurv som ble lagt oppå dynen min. Hvis ikke det vekker et behov for krisehjelp, så vet ikke jeg.

Selv har jeg opplevd foreldre som har gått bort, min far i en ulykke og min mor langsomt forsvinnende i alzheimer. Å miste barn er en annen type sorg, som om den sitter et annet sted, og er en del av deg. Det er også noe av fremtiden du hadde sett for deg som forsvinner med barnet som dør.

Selvfølgelig skal du bli fulgt opp etter en slik traumatisk hendelse. Vi må ta diskusjonen om ivaretakelse av pasienten som gjennomgår en senabort, både med tanke på økt grad av empati, oppfølging og hvor pasienten plasseres på sykehuset.

Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten

Les også

Da livet begynte å vokse i magen, ble kroppen min så mye mer

Les også

Avdelingen på Ullevål der himmel og helvete møtes

Les også

Barselopprøret: Debatten sykehuset inviterer til grenser til latterlig

Les også

LEVERT: «Jeg er vakker, gjennomklok og passe tjukk.» /– Tjukk, korka og bimbo. Det er ikke rart at du er singel!