Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi er unge, fulle av energi og med masse nysgjerrighet for det ukjente. Det ukjente for meg var å overnatte hos en venn, dra på fest og leve i nåtiden i felleskap med mine venner.
Jeg har alltid holdt mine tanker og opplevelser hemmelig. Det er mangelen på frihet jeg er redd for at andre skal finne ut av. Jeg er nå 18 og har ikke «friheten» til å ta valg selv. Jeg bruker mamma og pappa som rådgivere, og om de ikke er enige så gjør jeg det motsatte av det jeg vil. Å følge mine foreldres råd er det rette i følge dem. De vet best.
Jeg er frustrert, men samtidig takknemlig for alt de har gjort. Jeg har ikke bare tak over hodet og mat på bordet, men en familie som er der i tykt og tynt. Det er det ikke alle som har.
Likevel er det noe i meg som plager meg hver eneste dag. Det er en kombinasjon av ensomhet, sorg, sinne og drømmer.
Et halvt århundre med følelser låst inne
Som gutt i en religiøs minoritetsfamilie har jeg ikke lov til å gråte, være selvstendig og elske den jeg vil. Det har alltid vært sånn, og hver gang jeg tar det opp så sier pappa: «Du er mann, du kan ikke gråte fordi du må vise at du er sterk.» Det tok meg lang tid å innrømme at jeg sliter med å forstå mine følelser.
Jeg føler at jeg har det mye dårligere enn andre, men det er ikke sant. Faren min har alltid vært der for meg, og det får meg til å tenke hva han har gått gjennom: En mann oppvokst i en streng familie, omringet av kultur hvor følelser er tabu for menn.
Pappa har et halvt århundre med tanker, opplevelser og følelser låst inne i seg. Han hadde ikke muligheten til å uttrykke seg i avis, og han hadde ingen å snakke med. Der han kommer fra er det normalt å ikke snakke om følelser.
Blir et større problem
Det er flere tusen unge gutter og menn i Oslo som ikke snakker om sine problemer Problemene låses inne i dem og blir til et større problem for samfunnet. Vi klager alltid på guttene som hører på Andrew Tate, men sannheten er at de ikke vet bedre. De hører på den de relaterer mest med, og da skjønner jeg hvorfor Andrew Tate og Oskar Westerlin er deres rollemodeller.
Dette er ikke en oppfordring fra en gutt fra østkanten, men et rop om hjelp. Det er flere tusen unge gutter og menn i Oslo som sliter med å forstå følelsene sine, og derfor trenger vi flere og bedre tilbud som vi kan benytte oss av. Det er et samfunnsproblem når unge gutter og menn blir ignorert fordi de ikke har det vondt nok.
Et steg i riktig retning er å legge fra seg den kulturelle normen om hvordan ting skal være, og snakke om det som betyr noe.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Familie er viktig, men du er viktigst
«Vis hensyn, barn leker» Hvor?
Bit tenna sammen. Ikke dytt alt over på tenåringen
