Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fram mot årsdagen for terrorangrepet 25. juni og Pride-måneden i år, har ordskiftet vært hardt.
I Avisa Oslo har vi skrevet saker om Pride-flagg som rives ned og ødelegges. Transpersoner latterliggjøres og hetses på nett. Lesbiske og homofile mottar trusler. Dette er ikke enkelthendelser.
Denne uka har jeg moderert kommentarfelt i avisa. Noen av kommentarene som kommer inn er grusomme, og slettes med en gang.
Mange er helt innafor det som er greit å skrive i et kommentarfelt. Men jeg merker meg at flere og flere kommentar jeg lar bli værende, er av denne typen: «Jeg er ikke mot homofile, altså. Men må de absolutt gjøre så mye ut av dette her? La oss få slippe maset!»
Jeg tror ikke de som skriver dette nødvendigvis mener å gjøre noe vondt. Men jeg tror heller ikke de skjønner angsten, frykten og ubehaget skeive kjenner på nå.
Kunne vært avverget
Natt til 25. juni i fjor var natta etter en sånn kveld som var så bra at man ikke ville at den skulle ta slutt.
Det var fredag, og det var Pride-uke. Det var Cascada i Pride-park og regnbueflagg i alle gater.
Flere fortsatte festen og feiringen gjennom natta og tenkte nok at «ja da, vi skal klare å være litt trøtte i paraden i morgen.»
I blandinga av feiringa, protesten og demonstrasjonen som Pride alltid har vært, tok en terrorist seg fram til hjertet av Oslos skeive miljø. Mens han så glade mennesker le, danse og kose seg i sommernatta, tok han opp et våpen og begynte å skyte. To ble drept, minst 21 ble fysisk skadd. Men ingen som var utenfor eller inne på Per på Hjørnet, Herr Nilsen eller London Pub denne sommernatta kom umerket fra det. Angrepet kunne muligens vært avverget.
Jeg var ikke på stedet da det skjedde, men jeg var i nærheten og kom dit kort tid etter. Det ble forsøkt livredning på en av dem som senere ble erklært død. Det var kaotisk.
Frykten lå som et teppe i Rosenkrantz' gate, ispedd regnbueflagg, blod og glasskår. Hundrevis av mennesker løp livredde rundt i gatene. De lette etter vennene sine, familien sin, kjærestene sine. Levde de?
Grunn til å være redd
Jeg lette selv. Etter det som føltes som en evighet, og sikkert tjue ubesvarte anrop, fikk jeg tak i Håvard. En felles venn hadde sagt at han fortsatt var på London. Men Håvard dro fra utestedet like før terroristen kom, og tok telefonen hjemmefra. Han var trygg. Ikke alle kunne trekke samme lettelsens sukk som meg den natta.
Sjelden har jeg kjent på en sterkere følelse av angst. Jeg var redd.
Men så sluttet jeg å være det.
Det privilegiet er det mange skeive som ikke har.
For er man skeiv, går man ofte eller alltid med et skjold. Man ser seg oftere over skuldra. Er jeg trygg her? Akseptert? Vil noen si noe stygt? Slå meg? Prøve å drepe meg? Mange tilpasser seg og prøver å fremstå som heterofile for å unngå trusler, vold og trakassering. De må være noen de ikke er.
Dessverre har de grunn til å være redde. For det er ikke alltid trygt å være annerledes. Natt til 25. juni i fjor er et grusomt eksempel på det.
Se for deg disse
Jeg ser for meg at de som syns det blir for mye Pride, at de må få slippe så mye mas, står ovenfor disse folka:
Edvin, som ble skallet ned fordi han var homofil.
Karoline og Tina, som fikk hatbrev i postkassa fordi de er lesbiske.
Jon Reidar, som forteller at han er redd og ser seg over skulderen.
Christine, som ukentlig får trusler fordi hun er transperson.
Hroar-William, som var med sin mannlige kjæreste på et utested da de fikk høre «dere skulle faen meg vært drept»
Linn Christine, som er redd for å kysse kjæresten sin på åpen gate i Oslo, etter at hun ble slått ned mens hun holdt en venninne i hånda.
Jeg lurer på om de som syns det blir for mye mas, kan se disse menneskene inn i øynene, og uten å vike med blikket si: «Jeg syns det blir litt for mye. Demp dere.»
Ikke bare en fest
Pride har aldri først og fremst vært en feiring. Siden den første mursteinen ble kasta under Stonewall-opprøret i New York City, nesten nøyaktig 53 år før Oslo-terroren, har Pride vært et opprør.
For på denne tida kunne politiet med loven i hånd diskriminere og true skeive. I mange land kan de det fremdeles.
Det er 51 år siden forbudet mot homofili ble opphevet i Norge. Det har gått framover siden. Men ingen tilkjempede rettigheter er nødvendigvis evige.
Anne Holt (63), forfatter og tidligere politiker, skrev i år på Facebook:
«Til dem som hevder at vi ikke er vitne til et backlash i kampen for skeives trygghet, rettigheter og aksept, sier jeg bare: Dere tar feil. Jeg har vært her hele tiden, jeg har vært her lenge, og dere tar rett og slett feil.»
En minoritet
Du som syns at de skeive skal dempe seg, du er nok ikke redd. Men jeg håper du kan forstå at andre er det. Jeg håper du kan se hvilket mot det krever å være seg selv, å delta i diskusjoner, å heve stemmen, å holde kjæresten sin i hånda – selv om man er livredd.
Det skeive miljøet er en minoritet. Derfor vil de – som alle andre minoriteter – alltid trenge støtte fra majoriteten. Fra deg og meg.
Jeg håper de som skriver slike kommentarer, eller kommer med slengbemerkninger, kan tenke på Edvin, Karoline, Tine, Jon Reidar, Christine, Hroar-William og Linn Chrstine neste gang de ser et Pride-flagg, eller neste gang en skal til å kommentere en avisartikkel. Jeg håper de kan tenke på kollegaen som er lesbisk, på sønnen til kompisen som er homofil og på klassevenninna til dattera som er transperson.
For jeg tror de bare ønsker å føle seg trygge. Å vite at noen har ryggen deres. Å bli respektert som de er.
Jeg håper ingen synes at det er for mye.
LES OGSÅ:
Stor konsert, kransenedlegging og solidaritetsmarsj. Slik blir ettårsmarkeringen av terrorangrepet
Hyllet Hitler, stjal Pride-flagg og hengte opp hakekors: – Trist
Prikken over i-en i Grønlands regnbuegate: – «Grønt lys» for alle regnbuens farger
