Eirik Jensen var i en årrekke en av de største stjernene i politiet. Hans uortodokse metoder, dialog med tunge kriminelle og enorme kontaktnettverk var noe som gjorde at han ble høyt verdsatt og ansett blant dem som skulle bekjempe alvorlig kriminalitet.

Nå er han selv fange. Dømt til 21 års fengsel. Like over ett år er gått siden den dramatiske pågripelsen i rettssalen. I 380 dager har den tidligere politihelten sittet mutters alene, frivillig isolert fra medfangene, på sin egen celle i Kongsvinger fengsel.

– Det har vært ensomt og det har selvfølgelig vært tungt. Vi har hatt koronasituasjonen i tillegg, som gjør at vi ikke får fysisk kontakt med noen. Jeg sitter isolert 24 timer i døgnet her oppe, det er klart det er en utfordring. Men jeg har jobbet kontinuerlig med saken. Det er det som har vært litt medisin i tillegg til mine faste treningsrunder, sier Jensen når Nettavisen møter ham i fengselet.

Han har hele tiden nektet straffskyld og mener seg uskyldig dømt.

Åtte måneder uten kjærestebesøk

Pandemien gjorde at Jensen og hans medfanger ikke fikk fysisk besøk av noen utenfor fengselet i åtte måneder. Det var uaktuelt å risikere et smitteutbrudd i cellene bak de høye murene til Kongsvinger fengsel. Jensens nærmeste, moren, søsteren Nina og kjæresten Ragna Lise Vikre har snakket med ham på videolink eller telefon.

Savnet etter frihet er der hele tiden.

– Du savner absolutt alt. Alt som var en selvfølge utenfor murene savner man fordi man blir totalt avskåret fra det, spesielt i dette fengselet. Jeg har et utrolig anstrengt forhold til ledelsen, jeg får jo ingen tilpasninger til mine behov i det hele tatt. Det gjør at jeg blir enda mer isolert. Jeg savner fysiske møter med folk jeg bryr meg om og menneskelig kontakt.

– Hvor viktig har Ragna vært for deg i året som er gått?

– Ragna er en av de viktigste støttespillerne jeg har. Men hun er også en sparringpartner, hun har egne meninger og lar seg sjelden påvirke av hva andre synes. Det er klart det har vært heftige telefonsamtaler mellom oss to, men slik jeg oppfatter henne vil hun det beste for meg og hun er der, sier Jensen.

– Jeg regner med at hun er slik hun har vist til meg og står med rett rygg og har gjort et valg. Det har jeg ingen indikasjoner på er en bløff og tror at jeg kan stole hundre prosent på henne. Med henne prater jeg om absolutt alt. Hun er den som vet mest om hvordan hodet og fysikken min er. Hvordan statusen på Jensen er, er nok hun best til å uttales seg om.

I juni i fjor ble Jensen dømt til 21 års fengsel i Borgarting lagmannsrett for grov korrupsjon og medvirkning til grov narkotikasmugling av 13,9 tonn hasj i ni år. Det var den medtiltalte hasjsmugleren Gjermund Cappelen som tystet på Jensen noen uker etter at han selv ble pågrepet i desember 2013. Han fikk strafferabatt og dømt til 13 års fengsel.

– Hun sliter med å se hvor jævlig det er

I midten av juni fikk Jensen for første gang på åtte måneder besøk av kjæresten. Etter pågripelsen i juni i fjor besøkte hun ham hver eneste uke. Så kom nedstengningen, mørke måneder og en sterkere følelse av ensomhet. Oktober 2020 var siste gangen Jensen kunne holde rundt sin kjære og gi henne en klem og et kyss.

På de åtte månedene som er gått har de heller ikke sett hverandre. Vikre har ikke ønsket å se Jensen på videolink.

– Det er fordi hun sliter med å se hvor jævlig det er her oppe. Du blir aldri glad når du ser en hund som sitter i bur. Hun har drevet så mye med dyr og hunder og trekker paralleller. Hun skjønner jo hvordan jeg har det, forklarer Jensen.

– Det er som å sitte på utstilling i en betongbunker der oppe. Det er ingen som blir glad av å se det, så jeg skjønner at hun reserverer seg og heller vil ta det på telefon.

Da Vikre var tilbake bak de høye murene i midten av juni forsikret Jensen henne om at hun så like flott ut som forrige gang de møttes.

– Jeg sa til henne at hun har fått en litt større rumpe og litt større lår. Jeg så forskjellen, men det er slik vi fleiper med hverandre. Men akkurat dette var ikke en fleip. Hun har forandret seg litt. Men det var veldig spesielt å møte henne igjen, sier Jensen.

Sjargongen kjæresteparet har, har bidrar til å bevare et godt humør. Å tulle og fjase er viktig, selv i en alvorlig stund. Vikre lever og ånder for trening, sunt kosthold og jobben som illustratør. Og Eirik Jensen. Selv om det har vært et mørkt år de har lagt bak seg, kom det endelig et lyspunkt en junidag i ett av besøksrommene i fengselet.

– Det var et magisk øyeblikk da hun kom inn døren, da ble det en god klem. Jeg er halvvaksinert så vi tok sjansen. Det kom litt tårer i øynene og det signalet kroppen sendte var ganske tydelig, det så jeg på henne også, at det betydde en del for henne at vi nå fikk møtes fysisk, sier Jensen.

– Det var et emosjonelt øyeblikk. Jeg fikk tårer i øynene, det gjorde hun også. Hun er ikke akkurat den som bryter sammen og gråter så ofte. Men hun var litt preget av stundens alvor hun også, så det ble en god klem. Det var et spesielt og beroligende øyeblikk. Det ikke å se personen du prater med på telefonen gjør også noe med hodet ditt. Når du har vedkommende foran deg og kan holde hånden, gi en klem og se henne rett i øynene ... Det betyr mye for mennesker. Det er først da man merker hvor mye man har savnet det.

Det verste med å være i fengsel

Livet i fengselet er rutinepreget. For det aller meste er det samme som skjer hver eneste dag. Jensen snakker knapt med noen i fengselet, hvert fall ikke andre medfanger. Han har mer enn nok med seg selv og jobber på spreng mot å levere en begjæring om gjenopptakelse.

– Det verste er å være alene og finne noe å fylle 24 timer med som er fornuftig. Å finne en metode som gjør at jeg klarer å slå av hodet og ikke gå og gnage. Du kan ikke bli en av de mange som sitter bortover i gangen, sier den tidligere politihelten.

Noe av tiden går til å høre på musikk. På cellen har han blues CD-er og han låner filmer. Dagene går også til trening og målet er tre økter hver dag. Inne på cellen går det i knebøy, armhevinger og øvelser med treningsstrikk. I tillegg graver han seg ned i dokumentene og skriver på PC-en han har fått tildelt.

Hver morgen banker fengselsbetjentene på døren. Mange ganger har han nettopp lagt seg når han hører bankelydene på døren klokken 07.15.

– De sjekker om det er noe liv, da har jeg for vane å sprike med tærne så tusler de ut igjen.

– Dagene går også til å lage litt mat med det jeg har i kjøleskapet. Etter å ha gjort det jeg skal er det bare å legge seg og se i taket. Livet er rutinemessig og det skjer ingenting spesielt, sier Jensen oppgitt.

Selv om han ikke snakker med medfanger eller tar del i arbeidet i fengselet eller sosialisering er det noen han har et greit forhold til.

– Fengselspresten har jeg veldig god kontakt med, i tillegg har jeg min faste kontaktbetjent som jeg regelmessig snakker med. Det er hun som følger opp alt det praktiske når det gjelder hvem jeg skal snakke med på Skype og andre ting. Hun er veldig god å ha. I tillegg er det tre-fire eldre betjenter som har vært i gamet en stund som stikker innom nå og da. Men ingen innsatte eller andre mennesker enn dem jeg har nevnt prater jeg med, sier Jensen bestemt.

– Du velger selv denne isolasjonen, hva er årsaken til det?

– Det er en grunn til at jeg sitter her oppe. Spesialenheten og Kriminalomsorgen er blitt enige om at dette er den tryggeste plassen. Da tar jeg konsekvensen av det og sørger for at jeg minimaliserer omgang med noen andre enn dem som går i svart uniform. Det har jeg gjort siden jeg kom.

Passer på egen sikkerhet

En av grunnene til den selvvalgte isolasjonen er hans egen sikkerhet, men også andre grunner. Medfangene har for lengst fått med seg at det sitter en høyprofilert politimann blant dem.

Tilropene kommer på ulike språk. «Politi, politi». Jensen har hørt det flere ganger.

– Når du går innesperret slik jeg er blir det etter hvert ... Ja. Hodet blir tryggere når det er slik. Det vil si låst dør. Jeg har ikke behov for å ha kontakt med andre. Etter hvert blir en bare mer og mer inne i skallet og mindre og mindre interessert i kontakt. Det er jo en prosess som går.

– Det er helt klart at det ligger et risikoaspekt i hodet. Det ropes meldinger fra forskjellige innsatte. De vet at jeg sitter her oppe. Det er mange forskjellige mennesker jeg ikke har noen kunnskap om, da velger jeg heller å lukke døren.

– Tenker du mye på et liv i frihet?

– Ja, jeg gjør det. Mennesker er skapt for å leve i frihet. Vi har dyr i dyrehagen og mennesker i fengsel. Det er ingen som er skapt for den situasjonen der. Det er klart jeg drømmer.

– Tror du at du noen gang blir en fri mann?

– Når du stiller et sånt spørsmål kan du enten si ja eller nei. Da sier jeg ja, jeg tror det. Hvis jeg skulle trodd noe annet har jeg en løsning på det også, men jeg er fremdeles ikke der. Nå kjører jeg min kamp som består i å snu alle kortene i bunken. Det jeg gjør er å utfordre systemet, sier Jensen bestemt.

I løpet av året som er gått har Jensen rukket å tenke mye. Blant annet på hvordan han ble pågrepet foran øynene og linsene til hele Presse-Norge. Dagen etter reagerte Jensen kraftig på måten det ble gjort på.

Kjæresten Vikre uttalte seg også kritisk om pågripelsen. Jensen mener det skjedde på en uverdig måte.

Sliter med pågripelsen

– For ett år siden ble du pågrepet inne i rettssalen på dramatisk vis, har du tenkt noe på den hendelsen?

– Ja, jeg har jo det. Det var så demonstrativt og så nedverdigende med fullt pressekorps. Det er klart at det var en agenda slik jeg oppfattet det hvert fall. Spesialenheten ville formidle at «her er det vi som bestemmer». Jeg har slitt litt med den biten. Det er klart det var en spesiell situasjon og jeg synes den ble håndtert meget provoserende, sier Jensen.

– Jeg synes det er et signal på makt. Jeg mener det kunne vært gjort på en helt annen måte, mye mer diskret og jeg synes det er utidig. Det humane var helt borte. Her signaliserte man helt tydelig at «du er dømt og nå er du ferdig». Jeg vet det er veldig mange som har reagert på den sekvensen. Jeg synes den var uhyre uprofesjonell.

Hasjsmugleren Cappelen ble pågrepet 19. desember 2013 og har sittet i fengslet siden. Det aller meste av tiden i høysikkerhetsfengselet Ila i Bærum. I fjor ble han overført til lavsikkerhetsfengselet Valdres.

På sensommeren neste år er han en fri mann, dersom han får prøveløslatelse på 2/3 soning, som er hovedregelen i Norge. Normal soningsprogresjon tilsier også at han har begynt å få permisjoner.

Bitter på Cappelen

Jensen har 13 år igjen å sone. Under normale forutsetninger og prøveløslatelse etter 2/3. Han er tydelig forbannet på Cappelen som snakket ham inn i saken.

– Han har fått maksimal uttelling på alt. Jeg ble hans joker, som han sa. Det er riktig. Det er klart at du må ha en utrolig kynisk personlighet når du rusler ut døren og har det godt med deg selv. Det er mulig han er skapt slik, jeg er ikke skapt slik. Jeg synes han har hogd kniven i ryggen på meg. Begrunnelsen for det er de godene han har fått, sier Jensen.

– Er du bitter på Gjermund Cappelen?

– Selvfølgelig er jeg bitter på en person som kan snu kappen etter vinden slik han har gjort og kun med én hensikt, å komme unna selv. Det ser man jo også når man studerer saksdokumentene.