Da jeg fikk norsk statsborgerskap, så føltes det nesten som å bli adoptert i voksen alder. Jeg fikk et nytt pass, flere rettigheter og en annen tilhørighet. Kanskje jeg er litt gammeldags, men det å redusere et statsborgerskap til et dokument, føltes ut som å "lure" systemet på et vis: «Selv om jeg får et norsk pass, vil jeg aldri slutte å være brasilianer». Det er mulig jeg overkompliserer, men da jeg søkte om norsk statsborgerskap, sto jeg klar for å ta imot hele pakka med åpne armer: Både rettigheter og plikter.

Jeg visste at Norge er litt spesielt når det gjelder oss som ikke ble født her. I Brasil vokser vi opp med idéen om at landet vårt ble bygget av innvandrere, og at vi skal være stolte av å ha ulike røtter. Men her kan det skape litt forvirring blant enkelte når jeg sier at jeg er norsk — jeg, med min sterke aksent, mørke hud (som ironisk nok anses som ganske lys i Brasil), jeg som ikke kan gå på ski eller ikke har vært på så mange hytteturer. Kan jeg kalle meg selv norsk?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Samtidig, er det ikke litt misvisende å ikke si det? Jeg kan godt si «jeg er opprinnelig fra Brasil, men er norsk statsborger.» Men det høres altfor byråkratisk ut og jeg er redd jeg kan virke for ivrig — at jeg virkelig vil bli oppfattet som en del av Norge. På den andre siden, hvis jeg sier jeg er fra Brasil, høres jeg illojal ut mot Norge, selv om mange kanskje er mer komfortabel hvis jeg sier det sånn.

For meg oppleves spørsmålet «hvor kommer du fra?» veldig hyggelig

Jeg har kjent litt på at de av oss som ble norske senere i livet, blir sett på som annenrangs borgere og nordmenn. At vi allerede har en annen kultur, at vi ikke forstår systemet og hva maskineriet i det norske samfunnet ruller på.

Min bekymring er kanskje ikke den samme som for de som har vokst opp her, og som stadig konfronteres med hvor de egentlig kommer fra. De har andre utfordringer. Mens «hvor kommer du fra»-spørsmålet kan såre de som hører det gang på gang, selv om de har norsk som morsmål og har bodd her hele livet, så er det samme spørsmålet veldig hyggelig for meg. Det er tross alt åpenbart at jeg ikke er født her, og jeg opplever det som at den som spør bare viser interesse i hvem jeg er.

Kanskje kommer det til å ta litt tid før at man innser at Norge er i forandring, og at ikke alle nordmenn er blåøyde og blonde. De som ikke ser dette og fortsetter med den utdaterte forventningen om hvordan man skal se ut som norsk, lever i fortiden. Det er det lite man kan gjøre noe med.

Norge er varmere enn jeg først trodde

Det tok tid før jeg skjønte at jeg kun satte søkelys på de negative aspektene med å være innvandrere Å ha et lavere ordforråd, å ikke forstå en del mattradisjoner, værforhold, idrett eller vaner. Å ikke bli sett på som «en del av oss».

Men en dag skjønte jeg at Norge er et varmere land enn jeg først trodde, og at jeg var mer enn en «halv» statsborger. Jeg oppdaget at jeg fikk gode muligheter her selv om jeg ikke var født her. Jeg fikk gode venner, til tross for at dialektene deres ofte var vanskelige å forstå. Det er nå lettere for meg å navigere meg i en global verden og i Norge, nettopp fordi jeg har den ene foten i én kultur, og den andre foten i en annen. I dag har jeg både kulturen som jeg har med meg fra oppveksten, og den kulturen som preger hverdagen min, og som stadig former meg.

Dette høres nesten som en romantisering av de utfordringene flerkulturelle nordmenn har i hverdagen sin. Jeg anerkjenner at det finnes fordommer, diskriminering og urettferdigheter mot de som har utenlandsk opprinnelse. Og dette må bekjempes.

Men når det gjelder identitet, så handler det for meg om å akseptere at jeg har en todelt bagasje, og at det er fordeler med dette. Og hvis det er en del av Norge som ikke har åpnet seg opp for meg enda, så har jeg innsett at det er en større, mye vakrere del av Norge som faktisk er imøtekommende overfor oss.

Les mer fra norsk nok-debatten på Avisa Oslo og OsloDebatten.

Les også

Norsk nok for de svina?

Les også

Takk for meg, helsevesenet. Jeg kommer aldri tilbake!

Les også

Pandemien vil blekne dersom retorikken mot uvaksinerte fortsetter

Les også

Politiet er på plass i «skammens gate». Alle jeg kjenner er borte