Uke 0:

Jeg leser aviser og ser på nyheter her i Norge: «Russland kommer til å angripe Ukraina. Slik forbereder vanlige ukrainere seg.» For noe tull altså, tenker jeg da. Men vi ser ikke, eller ser alt for lite på russisk TV, for der pumpes ut krigsretorikk og «fakta» om ukrainsk nazisme. 24/7.

Uke 1:

Hvor fant de så mange som kunne gå i krigen? De fleste russere som jeg kjenner har venner og familie i Ukraina. Gjør virkelig russere dette? En av mine venninner beskrev veldig godt det mange følte denne uken: Følelsen av at ryggraden pulveriseres, og alle verdier som du står for forsvinner.

Kommer vi også til å forsvinne i dette?

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

De siste 20 årene har vi trodd at vi endelig har blitt en del av den store, globale verden. Vi har besøkt hverandre, jobbet sammen, utvekslet kunnskap, kunst og kultur, gamet sammen online og lært hverandres banneord uten å møtes IRL - in real life.

Vi var de første som lo godt og delte videre videoen med standup-komikeren fra New York, som sier at han bruker å imitere russisk aksent når han havner i trøbbel, fordi «russians are the scariest people on earth.» Det er ikke morsomt lenger. I vår navlebeskuelse glemte vi at vi alle er russere. For det var nemlig de andre russerne som gikk i krig med Ukraina.

Mot slutten av uke 1 brøt det moralske helvetet løs. Med sanksjonene som ble innført ble alle gode prosjekter stengt ned, og da alle de flinke folkene reiste fra Russland, kom også forståelsen min av at landet mitt - mitt Russland - forsvinner.

Det var som et bilde fra Matrix-filmen, når alt som du kjenner igjen fra ditt hjemland, brytes ned til små piksler og raser sammen.

LES OGSÅ:

Les også

Såre følelser og storhetshistorie går hånd i hånd

Var det da min mentale borgerkrig startet? Utrolig nok. Folk i Norge har sett og følt at «borgerkrigen» kommer, uten at jeg følte det. «Hvordan går det med deg? Hvordan går det med familien din?» ble jeg spurt. «Så hyggelig at folk tenker på meg, men hvorfor? Det er vel ikke jeg, eller mine nære som bombes», tenkte jeg.

De første ukene fikk jeg mange meldinger og telefoner fra venner, og fra folk som jeg kanskje bare har truffet et par ganger. Jeg fikk mailer fra kollegaer, og en hyggelig overraskelse fra mitt team på jobben. Hvordan visste de at krigen skulle komme? Det er den evige diskusjonen jeg har med meg selv, familien, og med noen gode, nære venner.

Finnes det virkelig russere som har gått fra den stygge propagandaen over til krigshandlinger? Er vi virkelig fra samme land? Kan man virkelig bare si at de er «dumme, redde mennesker som ikke vet bedre?» Er det fordi de kommer fra et land hvor fattigdom og lite utdanning har avlet frem en skremmende aggresjon? Og hva slags snobbisme er det egentlig, å tenke at du er bedre enn de andre? Sånn er den mentale borgerkrigen, og den har startet.

Nåtid:

To eksistensielle spørsmål som alltid stilles sammen, og som spiller en grunnleggende og ledende rolle gjennom hele livet til enhver russer - enten de stilles i et intervju eller postes på internett som memes - er: Tsjto delat’ i Kto vinovat?

Hva skal vi gjøre? Hvem er skyldig?

Det er mange som føler seg medskyldig i det som skjer. Ikke overraskende havner de fort i kategorien landsforrædere. Så starter en hel bevegelse i Russland og utlandet, med hashtaggen #jegskammermegikke. Enda flere anbefalinger om hva man skal gjøre, kommer fra begge sider: Alt fra at russiske katter er kansellert, til at luksusmerket Chanel bør boikottes, bare for å nevne de minst skumle tiltakene.

Merkelig nok, stiller ingen det aller viktigste spørsmålet: Hvorfor? Spør du meg, starter alt med hvorfor, for å finne den grunnleggende årsaken til problemet - roten til det onde.

LES OGSÅ:

Les også

Russiske barn skal ikke straffes for det de voksne gjør

I løpet av de siste 40 dagene pluss har verden sett grusomme bilder fra krigen, men i Russland er det ikke lov å kalle det for krig. Etter 40 dager med krig kan jeg fortsatt ikke svare på: «Hvorfor det har skjedd?» Hvorfor har Russland angrepet Ukraina?

Innerst inne kjenner jeg svaret

Altså, forstå meg rett. Jeg har lest masse, og hørt mange geopolitiske og økonomiske resonnement. Jeg har til og med sett på gråtende mamma-bloggere, som prøver å forklare at Putin ikke var elsket høyt nok i sin barndom, og det er derfor dette skjer. Fortsatt sitter jeg med det samme hvorfor-spørsmålet.

Jeg nekter å kjøpe argumentet «fordi Russland ønsker å bygge om verden for å gå vekk fra et USA-styrt hegemoni.»

Jeg kjøper ikke propagandaen «fordi det var nazister i Ukraina.»

Jeg kjøper ikke påstanden «fordi alle i Russland er zombier, og at 50-70 prosent av folket støtter krigen.»

Jeg kjøper ikke spekulasjonene «fordi Vesten hele tiden har ønsket å presse alle russere ned, så Russland ikke blir et velutviklet land.»

Jeg nekter å tro på alle disse forklaringene, fordi de gir ikke meg svaret på det virkelige hvorfor.

Kanskje, dypest inne kjenner jeg svaret, men prøver å skyve det fra meg. For sier jeg det høyt, mister jeg troen på mennesker. Og mister jeg det, har jeg tapt den mentale borgerkrigen.

Les flere debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos nye debattside Oslodebatten

Les også

Såre følelser og storhetshistorie går hånd i hånd

Les også

Flukten fra et regime som ikke var til å tåle

Les også

Kunnskapsløse ledere overlever lenge

Les også

Verden ser helt annerledes ut sett fra Russland

Les også

Jeg er født i Russland i 1999. Sånn har landet forandret seg