Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
I tre år har det pågått en intens bygging av et regjeringskvartal som trolig allerede er utdatert og akterutseilt når det gjelder sikkerhet, en feildimensjonert mastodont i sentrum av byen – og som vil bli så kostbart at det nesten ikke går an å ta summene alvorlig.
Til sommeren skal «Hammersborg-tunnelen» stenges. I tre år. Den skal senkes minst fem meter fra dagens nivå.
Formål: Å sikre oss mot at en ny bilbombe, eller noe som ligner, en gang til skal kunne kortslutte og lamme den norske sentraladministrasjonen.
Biltrafikken, 17.000 kjøretøyer i døgnet, må gå andre steder. Konsekvensene for beboerne og næringslivet i tunnelens nabogater er i beste fall uklar, i verste fall svært skadelig. Både det forrige og det nåværende byrådet bedt om å få prosjektet stoppet. Både Raymond Johansen (Ap) og Eirik Lae Solberg (H) har oppfordret Staten til å stenge tunnelen permanent, men samferdselsministeren har stått på sitt.
Denne feiringen har samferdselsministeren kalt «Nå stenger vi Ring 1, dere, og lager kaos for alle i Oslo!»
Først i 2029 er det «forventet» at arbeidene med det nye regjeringskvartalet er over. Da har det gått 18 år siden terroren rammet i 2011.
Dessverre kan jeg ikke si at jeg går rundt og gleder meg til å se de enorme byggene stå ferdig.
Og jeg har en sterk og kvalifisert mistanke om at jeg ikke er alene blant Oslos innbyggere om denne opplevelsen.
For all del, det skal bli fint å få en slutt på de tilsynelatende utallige og svært omfattende graveprosjektene som har rotet sånn rundt i hjertet av Oslo i det som oppleves som en evighet allerede. Avisa Oslo har lokaler på Youngstorget, så vi har kunnet følge anleggsarbeidene på nært hold, for å si det forsiktig.
For meg virker det som om byggingen har pågått en evighet, men det dreier seg altså bare om tre år.
Først i løpet av 2025 er første byggetrinn over. Samme år begynner andre byggetrinn. Som altså er ferdig i 2029, hvis det ikke blir forsinkelser.
Med andre ord: Om et år eller to er vi halvveis!
Det er heller ikke den ferske, og uvirkelige, nye prislappen på 53,5 milliarder kroner som er utslagsgivende for at jeg ikke greier kjenne noen følelse av lykke for at prosjektet står ferdig om fem år. Selv om det er ille nok.
Grünerløkka-mann (56) stemte for «galimatias» til 50 milliarder kroner på Stortinget
Grunnen til min tydelige mangel på entusiasme er en annen:
De siste 20–30 årene har Oslo, og med god hjelp av Staten, tatt store og gode, til dels svært gode, valg om utviklingen av byen. Som følge av disse fremstår vi i dag som en moderne, interessant og potent europeisk hovedstad du kan vise fram med stolthet til hvem det skulle være.
Og en by de fleste av oss synes det er en fryd å bo, leve og arbeide i. De riktige beslutningene har stått i kø, der Fjordbyen med alt hva den inneholder, og de nye praktbyggene for våre største kulturinstitusjoner, i sjøkanten, utgjør indrefileten.
Det nye regjeringskvartalet er det store unntaket i denne ellers så lykkelige fortellingen:
En rekke gigantiske bygg i glass og betong, presset sammen på en altfor liten tomt, så midt i sentrum som mulig, som det er grunn til å frykte at vil gjøre en viktig del av sentrum til en tom spøkelsesby, særlig på kveld- og nattetid. Det har da heller ikke manglet på advarsler underveis på hvilke konsekvenser dette kan få for bylivet og byutviklingen.
Jeg er ikke blant dem som mener at det nye regjeringskvartalet ikke blir til å leve med. At det er så stygt at vil være ødeleggende for den positive utviklingen. Jeg synes ikke det er stygt. Jeg synes isolert sett at det er ganske flott. Men det er altfor stort til å passe inn sentrum på så lite plass, det er som om resten av bygningene er blitt vasket på 60 grader. Og derfor har krympet.
Mer enn noe vi ikke kan leve med vil det nye regjeringskvartalet bli stående som et altfor synlig monument over en stor, tapt mulighet for Oslo, både som by for oss som bor her og som hele Norges hovedstad.
Hvis du lurer: Stå midt på Youngstorget og se opp mot historiske Møllergata 19. Bak dukker ett av de nye byggene opp. Tidligere så imponerende Møllergata 19 ser nå ut som et dukkehus. Første gang måtte jeg klype meg i armen. Det så ut som en spøk, som en midlertidig oppsatt filmkulisse.
Mener tunnelslaget er avgjort: – Ikke noe jeg bruker tid på
Den første og langt på vei avgjørende beslutningen ble tatt allerede i januar 2012 under Jens Stoltenbergs andre regjering. Her ble det fastslått at det opprinnelige regjeringskvartalet skulle gjenoppbygges på Hammersborg. Beslutningen ble tatt et halvt år før det offentlige granskingsutvalget – «Gjørv-kommisjonen» – kom med sin knusende rapport i august 2012.
I 2014 hadde Erna Solberg tatt over som statsminister. Da kom beslutningen om at alle departementer skulle ligge i ett, enormt kompleks, med unntak av Forsvarsdepartementet, som fortsatt skal ligge på Akershus festning. Utenriksdepartementet må for eksempel flytte fra Victoria terrasse i Vika, og Justisdepartementet fra Nydalen.
Begge vedtakene henger godt sammen. Det andre følger naturlig av det første. De prinsippene som ble etablert gjennom disse to vedtakene, er for alle praktiske formål retningsgivende for alle vedtak som fattes senere.
Våre politikere i regjering og storting valgte en løsning der det ikke alltid like presise begrepet «sikkerhet» i stor grad trumfet alle andre hensyn.
De første beslutningene, og de som fulgte, fant sted i et klima og en atmosfære der det å stille spørsmål ved om «sikkerhet» skal være et så fullstendig dominerende kriterium, rett og slett ikke passet seg.
Det var ikke så rart. Norge hadde nettopp opplevd den mest traumatiske hendelsen siden okkupasjonen av landet. Det fremsto lite fristende å si i offentlig debatt at også byutvikling, arkitektur og økonomi måtte spille inn, ikke bare «sikkerhet».
Uten at noen egentlig ville det slik, tror jeg, kom det å stille kritiske spørsmål ved sikkerhetstenkningen, og kostnadene, nesten i berøring med det å ikke vise nok respekt for ofrene og deres pårørende.
Aldri mer 22. juli. Da skal det ikke stå på sikkerhet og penger!
Konklusjonen fra Gjørv-kommisjonen var at det norske samfunnet hadde sviktet før, under og etter terrorangrepet. Staten Norge hadde ikke greid å beskytte sine borgere. Det politiske miljøet hadde kollektiv dårlig samvittighet. Og kjente på en paralyserende maktesløshet. Nå var tiden kommet til å ta skjeen i en annen hånd og rette opp fortidens feil.
Reagerer på «vanvittig prisanslag»: Ber regjeringen trekke i nødbremsen
Dette var det psykologiske bakteppet da arbeidet med å planlegge et av historiens største byggeprosjekter på det norske fastlandet var i sin begynnelse. Det er ikke opplagt at ennå ikke bearbeidet nasjonal sorg og traume er det beste utgangspunktet for å ta veloverveide beslutninger som skal stå seg i 100 år.
«Sikkerhet» ble løsningsordet å gripe til, eller kanskje mer presist, å klamre seg til.
Problemet med en størrelse som sikkerhet, er at det er dømt til å være et knapphetsgode i ethvert fritt, åpent og gjennomsiktig samfunn. Sikkerhet må alltid måles opp mot andre positive mål. Sikkerheten er kanskje større i en politistat, for eksempel. Vi forbyr ikke alt som er farlig. I liberale demokratier aksepterer vi ganske mye risiko.
Siden politikerne hadde mislyktes før 22. juli, måtte fagmiljøene sterkere inn. Sikkerhetsmiljøene. Beredskapsekspertene. Det føltes tryggest. Men kanskje også mest behendig, til og med også behagelig, for politikerne?
Men sikkerhet har ikke bare en prinsipiell side, det har også en økonomisk side. Sikkerhet er dyrt. Alt kan ikke sikres. Og samfunnet vil alltid ha begrensede ressurser. I Oslo og Norge vil vi alltid ha en rekke potensielle terrormål som har bortimot null sikring.
Til sammen har tre regjeringer jobbet med nytt regjeringskvartal. I disse tre regjeringene har samtlige av våre stortingspartier sittet, minus de to som aldri har sittet i regjering, MDG og Rødt.
Så hvem har ansvaret for resultatet? Hvem har skylden?
Ikke lett å si.
Men som en erfaren og respektert høytstående byråkrat i Staten sier til meg anonymt:
– Jeg personlig synes det er en tragedie at ingen har klart å stanse galskapen gjennom alle de årene som har gått.
Som er noenlunde i tråd med hva denne personen har sagt til meg med jevne mellomrom de siste ti årene.
«Viktig gjennomfartsåre» på Frogner får sykkelfelt og blir enveiskjørt
Den 28. februar skulle «Tullinsamarbeidet» – en organisasjon for alle som bor, jobber eller driver virksomhet på Tullin – ha et større arrangement på Trekanten i Pilestredet. Utestedet Trekanten ligger rett ved der Statens vegvesen skal sette opp byggegjerder og brakkerigg til sommeren, midt i gata, midt i Pilestredet.
«Vi ønsker denne kvelden å få mer tak på hva som egentlig skjer, og også en debatt om hvorfor det er så vanskelig for stat og kommune å samarbeide bedre», skrev daglig leder Øystein Aurlien i en invitasjon til meg for et par uker siden.
Den første delen av møtet var viet Statens vegvesen og Oslos egen Bymiljøetaten. De var invitert til å gi en praktisk orientering.
Del to var for inviterte politikere i Oslo. Pluss samferdselsminister Jon-Ivar Nygård (Ap).
Og i del tre var faktisk undertegnede en av de inviterte gjestene til å kommentere det som hadde kommet fram i møtet.
Har gravd siden i fjor sommer – så mye gjenstår før Youngstorget åpner igjen
Statens vegvesen sa ja. Men torsdag kveld sa plutselig Bymiljøetaten nei. Og da trakk Vegvesenets mann seg også.
Fra før hadde samferdselsministeren allerede takket nei.
– Jeg ble overrasket. Det provoserer. Jeg synes dette er unødvendig, sier Tullinsamarbeidets leder Øystein Aurlien til Avisa Oslo.
«Tullinsamarbeidet» avlyste deretter hele møtet.
På en måte fremstår hele dette hendelsesforløpet symptomatisk for hele det nye regjeringskvartalet. Som avslørende typisk. Enkelteksempelet som kaster sitt nådeløse lys opp på det store bildet.
Eller demokratisk dysfunksjonalitet, om du vil.
Kommunen sa nei, staten trakk seg. Nå ryker hele debatten: – Det provoserer
For hvor gikk egentlig «prosjekt nytt regjeringskvartal» galt?
Eller er «galt» et for sterkt ord?
Om året 2012 heter det på Statsbyggs hjemmesider:
«Regjeringen beslutter at utviklingen av regjeringskvartalet skal skje med statlig plan, at Statsbygg får ansvar for planleggingen og at regjeringskvartalet fortsatt skal ligge på Hammersborg».
Allerede ved første berøring på ballen annonseres «statlig plan». Nå mener ikke jeg at Statsbygg, som er underlagt Kommunaldepartementet, er til å komme utenom i et nasjonalt prosjekt av en størrelsesorden som det her er snakk om. Heller ikke «statlig plan», som betyr at Oslos myndigheter settes til side, blant annet som reguleringsmyndighet, fra dag én. Slik må det nok også være.
Men et slikt regime åpner for enorme muligheter til å gjøre feil. Særlig hvis det politiske miljøet, og da i særlig grad regjeringen, men også Stortinget, ikke følger svært nøye med for å sikre at helheten ivaretas, for hele samfunnet.
Man kan si mye godt om Statsbygg, men Statsbygg er ikke eksperter på byutvikling i Oslo. Det samme kan sies om Statens vegvesen, som har ansvaret for Hammersborg-tunnelen. (Eller Bane Nor i andre prosjekter, alle tre statlige giganter med enorme ressurser til rådighet).
Oslo ble fra første stund redusert til en høringsinstans. Og kommunen har vært uhyre kritiske i sine høringsuttalelser til massiviteten i prosjektet, og hvor dårlig størrelsen passer inn i helheten i Oslos byutvikling. Men er i liten grad blitt hørt.
Hvor jeg tror det gikk «galt»?
Et sted mellom det første vedtaket i 2012 og det andre i 2014. Det er i denne perioden det vokser fram en oppfatning av at alle departementene, minus Forsvarsdepartementet, skal ligge samlokalisert på Hammersborg. På samme tomt. Trykket sammen i bygninger alle er langt større enn de som fra før befinner seg rundt.
Hvorfor mener jeg at det gikk «galt»? Og hva mener jeg at gikk galt?
Fargene på Fredensborg-kartet bekymrer: – Bygg som flyter i løsmasser
Fordi det ble bestemt at alle departementer skal ligge innenfor den samme sikkerhetssonen.
Konseptet var at alle departementer og Statsministerens kontor (SMK) skulle underlegges nøyaktig samme sikkerhetsregime.
Hit, men ikke lenger.
Hele området rundt det nye regjeringskvartalet har fått såkalt «perimeter-sikring», også kalt «områdesikring». Det er derfor blant andre Akersgata, Møllergata og Youngstorget har gravd opp til det ukjennelige og uframkommelige de siste tre årene, og fortsatt er det.
Målet er at ingen kjøretøyer med farlig last skal kunne kjøre innenfor sikkerhetssonen, og dermed komme i nærheten av det nye regjeringskvartalet.
Det er nå vi må stille det ubehagelige spørsmålet:
Handler alt det som er gjort til nå – og skal gjøres i årene framover – om å lage et sikkerhetsregime som, hadde det eksistert i 2011, ville ha avverget det forrige angrepet?
Er ikke perimetersikringen et bevis på det?
Jo, langt på vei, vil jeg mene.
Men hva taler for at eventuelle fremtidige terrorangrep i Norge vil følge samme mønster som Anders Behring Breivik benyttet seg av?
Jeg har gjennom årene merket meg at de som har hatt mye med det nye regjeringskvartalet å gjøre ikke har hatt dette temaet blant sine personlige favoritter.
Jeg tror for øvrig perimetersikringen vil få fornyet oppmerksomhet framover. I løpet av året vi er inne i skal nemlig byggingen av et teknisk kontrollsenter på Mastemyr i Nordre Follo starte opp. Til dette senteret må alle biler som skal levere varer eller post til området i Oslo sentrum som befinner seg innenfor perimeter-området melde seg.
Først må kjøretøyet godkjennes, ellers slipper det ikke innenfor perimeter-området. Men alle varer, og all post, må forsegles på senteret på utsiden av bygrensen før dette kan kjøres inn. Har du ikke varene forseglet, kan du verken levere eller motta noe som helst. Dette gjelder alle virksomheter på og rundt Youngstorget, for eksempel. Det er et ganske ellevilt system.
Regjeringen angir området det nye regjeringskvartalet befinner seg innenfor slik:
«Planområdet for det nye regjeringskvartalet avgrenses av Akersgata i vest og Møllergata i øst. I nord grenser planområdet mot Trefoldighetskirken og Deichmanske bibliotek, og i sør mot Høyesterett mellom Akersgata og Grubbegata, og mot Grensen 1 mellom Grubbegata og Møllergata. I tillegg er flere tilliggende veier tatt med i planområdet for å kunne etablere nødvendige, fysiske sikkerhetstiltak (perimetersikring). Regjeringsbygget R5 på vestsiden av Akersgata inngår også i planområdet».
Slik ble Oslo avvist gang på gang. Derfor må de be på sine knær i krisemøtet
Hvordan kan jeg innledningsvis i denne artikkelen skrive at det nye regjeringskvartalet, mellom fem og seks år før det står ferdig, allerede er utdatert og akterutseilt?
Er ikke det vel arrogant og bedrevitende av en skarve bladfyk fra en lokalavis i Oslo?
Det kan så være.
Men sjansen er dessverre større for at det er sant.
I 2011 og 2012 opplevdes terror som den største trusselen mot Norges sikkerhet. Det var terrorangrep mange steder i Europa. Og mange ble utført ved bruk av kjøretøyer. Og vi har hatt to terrorangrep i Norge etter 22. juli, heldigvis ikke med like mange døde og skadde som i 2011, men ikke desto mindre fryktelige hendelser.
Terrorfrykten ble etter min mening helt definerende for hvordan storting og regjering kom til å se på nytt regjeringskvartal i denne perioden.
Er vi nordmenn like redde for terror i 2024 som vi var i 2011?
Ja, det er vi nok. Vi har ikke fått mange grunner til å frykte terror mindre nå enn da.
Den store forskjellen er at det har inntrådt en helt ny virkelighet.
For i mellomtiden har vi fått en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon, der faren for krig, også i Norge, er blitt en realitet.
Terror er skremmende og tragisk, men først og fremst farlig for de som rammes direkte, som regel et fåtall. Men uansett hvor skremmende den er, terror utgjør uhyre sjelden, om noen gang, en direkte eksistensiell trussel mot statens sikkerhet. I motsetning til et militært angrep fra et annet land.
Det er svært, svært vanskelig å se at prinsippene bak perimeter-sikring er effektivt for statsadministrasjonens sikkerhet hvis en annen stat, les Russland, skulle angripe Norge militært, som forsvarsministeren nylig var ute og advarte mot at faktisk kan inntreffe i vår tid, helt konkret.
Jeg har heller aldri sett noen gå ut og hevde at det nødvendigvis er noen fordel for Norges sikkerhet at alle ansatte i sentraladministrasjonen, pluss regjeringsmedlemmene, er samlet på ett svært avgrenset område midt i Oslo sentrum, hvis vi skulle bli utsatt for et militært angrep.
Da hadde det vel vært en fordel om virksomhetene var mer spredd?
Altså den stikk motsatte løsningen av den som ble valgt?
Kafeen har overlevd i 60 år. Utenfor ligger den trafikkerte veien, men på innsiden er det alltid fullt
Denne helgen har Jonas Gahr Støre vært ute og sagt at hans regjering kommer til å bruke langt mer penger på forsvar enn tidligere. Angrepet på Ukraina 24, februar 2022 har endret på alt. Støre poengterte at Norge har økt bevilgningene med 40 prosent så langt under ham som statsminister.
Etter økningen bruker vi 90 milliarder kroner i året på Forsvaret. For soldater, utstyr, kuler og krutt, alt.
Og 53,5 milliarder til nytt regjeringskvartal?
Det sier noe om dimensjonene på pengebruken.
Oslo mangler for eksempel luftvern. Vi har ingen verdens ting som kan beskytte oss mot angrep fra luften. Spør de mange ukrainske flyktningene som bor her i byen hva de mener om luftvern.
Vi hadde trengt noen milliarder til det også.
I flere år har jeg på tomannshånd spurt flere av våre mektigste politikere, også tidligere statsråder, om hvordan de har sett på kritikken som er blitt reist mot det nye regjeringskvartalet underveis.
Til slutt var det en av dem som fikk nok.
Vedkommende sa noe sånt som dette i meningsinnhold, det eksakte sitatet har jeg ikke for hånden:
Snart begynner arbeidet med den nye parken. Med ett tastetrykk kan du påvirke resultatet
Kritikerne har for en stor del rett, i det meste. Men kritikerne forstår ikke at det er for sent. Dette ble bestemt for mange år siden. Og milliarder er allerede brukt. Endrer vi planene nå, vil det bli enda dyrere enn det vil bli hvis vi endrer planene slik kritikerne ber om.
En annen tidligere statsråd sa noe sånt som dette:
Hvis vi ikke stenger, og senker, Hammersborg-tunnelen, vil alt annet arbeid med perimeter-sikring være bortkastet. Vi har ikke noe valg. Selv om vi i sin tid aldri burde valgt denne modellen.
Rent logisk betyr konseptet for sikkerhetstenkningen bak det nye regjeringskvartalet at Landbruksdepartementet er et mer attraktivt mål for terrorister enn... vel, jeg har ikke noe lyst på å peke ut et offentlig og ubeskyttet sted i Oslo der det ferdes mye folk, men dere tar poenget.
Grünerløkka-mann (57) ble valgt til nestleder i et stort partilag i en annen by
Setter to krav til «Grünerløkka-mann» (57): – Betal skatten din til Oslo – og stå fram så vi får vite hvem du er
Statens vegvesen er ikke sterke på homo-politikk. Det er åpenbart ikke samferdselsminster Nygård heller
