Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
NB! Kommentaren ble publisert før Vålerengas nedrykk søndag.
«I Oslo by, der herjer vi, der hakke svina ifra Lyn no dem skal si. I byen vår, fins kun et lag, og det er klubben i vårt hjerte Vål'enga».
Har du vært på Vålerenga-kamp, har du hørt den sangen. Og har du sett en video fra Vålerengas garderobe, vet du at det er den sangen spillerne synger når de har vunnet. Man skulle ikke tro at det er snart 15 år siden Lyn mistet fotfestet og Vålerenga i praksis ble alene i byen.
Sånn sett kan man jo si at sangen egentlig er et bevis på det motsatte av det som faktisk synges.
Noe mangler
Intility er arenaen som har ventet på noe. Alt ligger til rette for en fest, men likevel er det noe som mangler i luften. Magien er liksom ikke der, og det skyldes ikke at Vålerenga har en helt elendig sesong nå. Likevel går jeg på alle hjemmekamper sammen med min Vålerenga-gærne jentunge.
Min mellomste datter var to år sist Vålerenga møtte Lyn i serien. Om ett år er hun voksen. Hun har aldri fått muligheten til å føle hvordan det er når hele byen bryr seg om en fotballkamp. Jentungen husker ikke den gang Enga var gode og Lyn var en fullgod byrival de ti første årene etter millenniumskiftet.
VIF vant seriegull i 2005 og cupen både i 2002 og 2008. I tillegg ble det sølv i serien i 2004 og 2010. Lyn var på sin side i cupfinalen i 2004 og tok bronse i eliteserien i 2005.
Men det er ikke resultatene folk husker best. Følelsene, stemningen, gleden og sorgen. Tilhørigheten. Det sitter i kroppen resten av livet. Folk husker mandagene da noen var sure og andre blide på jobb, den sitrende nervøsiteten på T-banen til og fra kamp og den magiske stemningen som lå i luften. Det var noe helt spesielt.
På banen var det gøyest for vestkantfolk, for Lyn tapte faktisk ikke mot Vålerenga mellom 29. juli 1981 og 20. september 2009. På tribunen var det nok likevel mest stas blant dem som er flest. På Vålerenga-tribunen ble det skapt en kultur og et trøkk som gjorde kampene på Ullevaal til et lite karneval.
Lyns konkurs
I årene mellom 2004 og 2011 hadde Vålerenga et tilskuersnitt på 13.584 på Ullevaal. Lyn hadde på sin side rundt 7.000 i snitt i de beste sesongene, så det var ikke tomt der heller, uansett hvor mye VIF-fansen liker å synge om Lyns tomme seter.
Så gikk Lyn i 2010 konkurs på spektakulært vis. Siden har det vært mange divisjoner og en avgrunn mellom Oslos to fotballstorheter.
For Lyn har det vært fotball på bittesmå arenaer. For Vålerenga ble det gradvis færre tilskuere på kampene. Ganske brått falt publikumssnittet med over 3.000. Siden flyttingen til Intility har snittet vært på cirka 9.000 om man ikke tar med tallene fra sesongene der kampene ble spilt med redusert tilskuerkapasitet og koronarestriksjoner.
Noe av det jeg husker best fra disse årene, er de få gangene Vålerenga og Lyn har møttes i cupen. Det har vært kamper med små stikk til hverandre og masse humor.
Det var gøy da Lyn-fansen møtte til en cupkamp da klubben var på sitt laveste punkt i seriesystemet med et stort banner der det sto «Serien er for bønder».
Og det var unektelig humor den gangen Vålerengas speaker ba Lyn-fansen følge ekstra godt med fordi de skulle få en beskjed de aldri hadde fått på Ullevaal før: «Trekk sammen - det er kø utenfor»!
Ta byen tilbake
Det har slått meg at noe gikk tapt da Oslo ikke lenger hadde en storklubb for vestkanten og en annen for østkanten. Kanskje er ikke Vålerenga like kule og bohemske når klubben forsøker å være hele Oslos klubb, og så blir laget i stedet litt mindre viktig for alle?
De siste årene har det i alle fall vært like stor mulighet for at innflyttede bergensere eller nordlendinger pynter - eller forsøpler, om du vil - balkongene på kampdager med Brann- eller Bodø/Glimt-flagg som at man kjenner på og ser Vålerenga som hele Oslos lag. Jeg bor ikke så langt fra Intility, og går selv til hver hjemmekamp sammen med jentungen. På veien ser vi alltid noen som flagger for en klubb fra et annet sted i landet. Sånn er det neppe rundt Brann stadion eller Lerkendal.
Da kjenner jeg at jeg savner den gangen Oslo var en fotballby der alt dreide seg om to lokale klubber og innflytterne fra andre byer bare hengte opp sine røde og gule flagg hvis de skulle på cupfinale. Sånn kan det faktisk bli igjen allerede neste år.
Mareritt eller eventyr?
Søndag spiller Vålerenga borte mot Hamkam. Det er fortsatt håp om å unngå nedrykk til Obosligaen, men det ser stadig mindre sannsynlig ut. Mandag spiller Lyn mot Hødd om opprykk til den samme serien.
For Lyn-fansen vil Obosligaen i 2024 være et eventyr de har ventet på lenge. For Vålerenga-fansen vil Obosligaen 2024 først framstå som marerittet de har fryktet de siste månedene.
Om det blir virkelighet, tror jeg realiteten fort kan vise seg å bli at det blir akkurat like gøy for begge sett fans.
For det første kan det være at Vålerenga trenger et år nede i Obos for å bygge seg opp på nytt. Bodø/Glimts opptur begynte med et nedrykk, og Lillestrøm, Viking og Brann har også rykket ned og kommet sterkere opp igjen. For det andre tror jeg, som du sikkert har skjønt nå, at derbyet mellom Vålerenga og Lyn er akkurat det som Oslofotballen og Intility Arena har savnet sårt.
Ikke akkurat Dortmund
Det er nemlig ikke noe galt med selve arenaen som ble tatt i bruk som Vålerengas nye stadion i 2017. Jeg vet ikke om det stemmer, men noen har fortalt meg at Vålerenga i byggeperioden lot seg inspirere av Signal Iduna Park, Borussia Dortmunds legendariske hjemmebane. Også Intility har ei stor ståtribune bak mål for fansen, og utenfor er det lagt til rette for store mengder mennesker som kan lade opp med flagg og pølser, burgere og øl.
Det kunne vært en miniversjon av stedet dit fotballpilegrimer valfarter for å oppnå den ultimate kampopplevelsen og stadionstemningen. Men ærlig talt, det sitrer ikke like mye i kroppen når man er på vei til en halvfull Vålerenga-arena som de gangene jeg har gått mot den alltid utsolgte arenaen i Dortmund.
Vålerenga har bygget et anlegg for fotballkvelder som dem man har i Dortmund, men de faktiske opplevelsene har stort sett vært langt unna potensialet.
At Lillestrøm kommer på bybesøk fra landet, er moro der og da, i alle fall når Vålerenga vinner, men det er et derby mellom by og land. Fugla er ikke fiffen og Vålerenga-Lillestrøm kan aldri bli Vålerenga-Lyn. Den første kampen gir noen timers spenning. Den andre var et derby som levde gjennom hele uka - hjemme hos folk og på pubene, i kantinene, skolegårdene og på jobb.
PS! Har jeg helt glemt at KFUM har hatt sitt eget eventyr og nylig rykket opp til eliteserien, lurer du kanskje på nå? Neida. Det er selvsagt gøy med KFUMs suksess, men det kommer knapt til å merkes andre steder i byen enn rundt Ekebergsletta.
Les flere kommentarer, debattinnlegg og Oslo-historier på Avisa Oslos debattside Oslodebatten
Quiz før skjebnekampen: Hvordan gikk det i fjor?
VIF-leder skal ha blitt utsatt for vold - av sine egne
