Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Regjeringen velger å skrote Fritidskortet, og det kom ikke som en overraskelse på mange av oss som jobber med inkludering blant barn og unge.
Vi jobber for å redusere utenforskap blant barn og unge i Norge, ved å bidra til at enda flere får delta i organisert og egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Flere klubber og barnefamilier i Oslo har mottatt tilskudd og stipender fra Zuccarellostiftelsen, og vi kommer til å hjelpe enda flere i tiden fremover.
For de som ikke har hørt om Fritidskortet før, så var dette et slags universalkort til familier som skulle brukes på barns fritidsaktiviteter, med et beløp på kroner 1000 hvert halvår, og 2000 i året. Ambisjonen for Fritidskortet var nok å bidra til at utgifter i forbindelse med aktiviteter for barn ikke skulle prioriteres vekk i en familiehverdag med begrenset økonomi.
Vår innsikt i dette er unik, og vi kan bekrefte at økende strømregninger, bensinpriser og andre levekostnader går på bekostning av barns mulighet til å delta i fritidsaktiviteter.
Allerede i første pilotrunde av Fritidskortet fikk vi tilbakemeldinger fra aktører i Oslo-området at vi risikerer et enda større klasseskille innen breddeidretten ved å innføre ordningen. Dette ble forklart med at klubber kunne komme til å segmentere tilbudene sine: Ett aktivitetstilbud til de som hadde råd til en årlig kontingent på 2000 kroner, og ett til de som har råd til det dobbelte. Noen barn får komme på trening én gang i uka, og andre får komme tre ganger i uka.
At Fritidskortet skulle gjelde alle er en flott tanke, men da vil det også være fristende for de som egentlig ikke trenger beløpet å benytte seg av godet, noe NRK nylig har omtalt. Ifølge NRK er det er de rikeste familiene som har fått mesteparten av pengene, og ting tyder på at Fritidskortet krevde for mange språkferdigheter og nettkunnskaper til at tilbudet var tilgjengelig for dem som trengte det mest.
Jeg tror absolutt ikke at det var med en utspekulert intensjon at familier med veldig god råd benyttet seg av Fritidskortet, men det ble som det ble. Allikevel, i Norge er mye av økonomien vår tuftet på tillit, og det sparer oss som samfunn ofte tid og penger.
Zuccarellostiftelsen har stor grad av tillit til klubbene som mottar tilskudd fra oss. Det er klubbene og organisasjonene som har best grunnlag for hvordan midler skal forvaltes for å sikre inkludering. Klubber over hele landet gjør en unik innsats i å sikre at barn og unge ikke mister aktivitetstilbudet sitt, fordi foresatte ikke kan betale, men det er utfordrende.
Fritidsaktiviteter er den viktigste inkluderingsplattformen utenfor skolen, og regjeringen forvalter flere hundretalls millioner kroner årlig for å inkludere blant barn og unge. Den Nasjonale tilskuddsordningen for å inkludere barn og unge må sees på som et av de viktigste statlige virkemidlene for å realisere Fritidserklæringen, men den har én stor mangel:
Treningsavgiften - som utgjør brorparten av de årlige utgiftene - er ikke dekket av tilskuddsordningen. Hvorfor gjør den ikke det, hvis det er der skoen trykker?
Et enkelt forslag for å inkludere flere
La frivillige klubber og organisasjoner som tilbyr fritidsaktiviteter til barn få en bufferkonto hos staten. La det ikke stå på klubbkassa om de kan fortsette å ha et tilbud til Nora, Mohammad eller Zara. La heller klubbene få en økonomisk kompensasjon tilsvarende tapte treningskontingenter.
Det er ofte mye skam forbundet med å ikke ha råd til det alle liksom har råd til i Norge, spesielt når det gjelder barna sine. Mange foresatte tør faktisk ikke melde barna sine på aktiviteter fordi de ikke vet om de kan betale for det.
Klubbene har systemer for å registrere og kommunisere med medlemmer, og det vil være lett å ta ut underlag om hvor mange av barna som ikke har hatt anledning til å betale kontingent i den foregående perioden.
Tillitsøkonomien har en stor verdi i Norge, og jeg tror Norge har både ressurser og kompetanse til å realisere en slik ordning for å sikre Fritidserklæringen.
Les flere debattinnlegg fra Avisa Oslo og følg OsloDebatten:
Sønnen min skal starte på skolen. «Heller elite enn ghetto», sa en til meg
Lærerne brydde seg ikke om gutten som regnet alt i hodet
Å komme hit var som å bli tømt ut i et stort tomrom
