Oslo Høyres relativt nyvalgte leder er en Duracel-kanin av en advokat som ikke vet hvor rik han er blitt av å bygge opp firmaet SANDS og eier av annet privat næringsliv. Altså en type folk som er med i Høyre synes er helt toppers, kan ikke bli bedre!

I intervjuet med AO sa han først at han var rikere enn Jonas Gahr Støre, men ikke like rik som Høyres stortingsrepresentant fra Oslo, Nikolai Astrup. Etter en stund begynte Steenstrup å tvile. Kanskje han bare var like rik som Støre? Vi fikk aldri noen endelig konklusjon.

Les også

Derfor vil ingen bli sjef i rottereiret Oslo Høyre

Da jeg var ung reporter på Stortinget for VG for over 25 år siden, var det en ung og ivrig politiker der som av og til kunne gå meg litt på nervene, jeg må innrømme det. Jeg hadde blitt litt kjent med ham i 1985.

Han forsøkte ikke først og fremst å få positive saker for Høyre på trykk i avisen. Hver gang jeg traff ham prøvde han å overbevise meg om å stemme Høyre ved første og beste valg. Og at alle egentlig burde gjøre det. Han kunne i grunnen ikke fatte at det fantes noen som ikke ville stemme Høyre. Jeg skjønte aldri hvor han tok det fra.

Jan Tore Sanner skulle senere bli både kommunalminister, utdanningsminister og finansminister, samt 1. nestleder i Høyre.

Jeg har invitert meg med AOs politiske reporter Karl Martin Jakobsen til dette påskeintervjuet med Steenstrup. For å skaffe meg grunnlag for å skrive denne kommentaren.

Les også

Ny måling: Raymond lever farlig, og MDG fremstår som en mørbanket skygge av seg selv

Og det går ikke lang tid før jeg begynner å tenke på den unge Jan Tore Sanner når jeg hører Steenstrup snakke, noe som er ekstra rart med tanke på at Steenstrup neste år fyller 70 år, og ikke har politiske ambisjoner på egne vegne.

Morten Steenstrup synes ikke at Høyre er et godt og solid parti.

Han synes heller ikke Høyre er det beste partiet.

Morten Steenstrup synes at Høyre er verdens beste parti.

Gjennom alle tider.

Litt som 10CCs popklassiker "Dreadlock Holiday" fra 1970-tallet: "I don't like reggae... I love it". Og litt som Jan Tore Sanner.

Morten Steenstrup elsker Høyre. Og forsikrer oss, med blikket festet rett i AOs utsendte, at han aldri kunne ha vært medlem av et annet parti, ikke engang med en pistol mot tinningen. Ti kniver i hjertet. Han står dessuten midt i Høyre, sier han, og kaller seg "blågrønn".

Også så blid, da gitt! Smiler fra øre til øre, og fremstår nesten barnslig engasjert og entusiastisk.

Kan valget av Steenstrup ha vært en genistrek for det skadeskutte partiet som ledet Oslo i 18 år før Raymond Johansen kom og ødela alt for dem i 2015?

Det er ting som kan tyde på det. I hvert fall hvis jeg skal tro på alle de tidligere så frustrerte folkene i partiet som jeg har snakket med i det siste. Kranglingen har svekket omdømmet til Oslo Høyre. I fjor greide partiet, i full offentlighet, å likvidere både sin partileder Heidi Nordby Lunde og gruppelederen i Oslo bystyre, Øystein Sundelin.

Sårene etter dette er naturligvis ikke leget.

Men Steenstrup freser rundt som en, eh, Duracel-kanin i alle partilag og sier til alle at de er med i verdens beste parti, med verdens beste politikk, poster raust fra alle store og små møter på Facebook, og gjentar til det parodiske at byen vil bli mye bedre for alle hvis bare Høyre får hendene på rattet igjen.

Og han hadde ingenting med avsettingene av Lunde og Sundelin å gjøre. Det hjelper.

Det hjelper også at han selv er totalt uaktuell til de to viktigste postene i Oslo Høyre fram til valget: Byrådslederkandidat - og ordførerkandidat. Dermed er han lite eksponert for mistanker om at han maler sin egen kake.

Selv om de fleste er enige i at Steenstrup har fått en fin start, det skulle ikke så mye til gitt utgangspunktet, vet vi fortsatt lite om hvor godt han kommer til å levere på det som er minst like viktig som intern fred og trivsel: Skaffe to frontfigurer som kan konkurrere med og til og med slå Raymond Johansen, som den høflige og rause Steenstrup karakteriserer som en "formidabel motstander" - og lage et valgprogram som både er nytt og spennende, og gjenkjennelig.

Ikke noe av dette er lett. Særlig ikke å utforme ny politikk. Høyre vil nok kvie seg for å gå til valg på sin gamle paradesak, nei til all eiendomsskatt i Oslo. De vil nok gå inn for å redusere den, til og med kanskje fjerne den på sikt, men jeg tviler på om de vil avskaffe den før de får hengt av seg frakken hvis de entrer Byrådet. Til det gir eiendomsskatten for høye inntekter til kommunekassen, og den er dessuten trolig for lite upopulær til at den avgjør valg, slik den gjorde før.

Høyre må også ta veivalg i synet på byutvikling. Blant annet om fortetning. Her er det en reell splittelse i partiet, som gjerne følger alder og bosted mer enn om man i utgangspunktet står på venstre eller høyre fløy i partiet. "Bil, parkering og MDG", med andre ord.

Som partileder må Steenstrup lose dette gjennom. Det er en betydelig oppgave. Og vi vet ikke om han har klarsyn og autoritet nok til å greie det.

Morten Steenstrup har hatt flaks. De nasjonale politiske trendene går i Høyres favør, og har i grunnen gjort det hver dag siden valget i fjor høst. Steenstrup kan bare cashe inn på at Ap-Sp-regjeringen har fått en episk dårlig start, og fortsatt ikke ser ut å ha fått tettet båten. Derfor har Høyre også hatt gode målinger i Oslo. Sånt gjør mye med den partiinterne stemningen, for å si det svært forsiktig.

– Jeg er veldig opptatt av at vi skal ha gode velferdsordninger og et inkluderende samfunn, sier Steenstrup til AO, som også mener at Høyre skal være blågrønne – altså et miljøparti.

Sånn snakker en Høyremann som er lei av å tape valg.

Om halvannet år skal velgerne avgjøre om Norges desidert største og viktigste by skal ha et borgerlig eller et rødgrønt byråd. Det er fullt mulig å tape for tredje gang. Da vil Høyre gå inn i en dyp krise, og Steenstrup vil gå inn i historien som en fiasko.

Men det er også fullt mulig å vinne.