Jeg stormet ut av brakka hvor jeg satt og observerte russerne. Ute under nattehimmelen i Pasvikdalen var jeg helt sikker på at beistet over meg bar med seg tredje verdenskrig.

På det lille jordet med utsikt mot Russland husker jeg at jeg følte på en sterk eksistensiell ensomhet. Jeg var 20 år gammel og tenkte at livet - denne natten en gang i februar eller mars 1979 - snart ville være over. Ikke bare mitt, men potensielt alles.

Det jeg så og hørte over meg ble snart etterfulgt av russiske soldater på vei opp fra Grense Jakobselv, i Sør-Varanger kommune i Finnmark

Jeg og min medsoldat inne i brakka, som våknet av mine rop og kom søvndrukken ut i polarnatten, måtte gjøre oss klare til å bruke de få patronene vi hadde til rådighet for å hevde norsk suverenitet. Og at det ville koste oss livet.

Delta i OsloDebatten

Har du en mening om denne saken, eller et annet tema? Send inn ditt debattinnlegg her

Oslo-folk har mange meninger om byen sin, og Avisa Oslo ønsker å publisere flere personlige og originale innlegg som beriker samfunnsdebatten.

Kortvarig krig mellom Kina og Vietnam

Jeg var soldat fra juli 1978 fram til april 1979. Grunnen til at jeg befant meg i denne brakka, i et slags ingenmannsland sør for Svanvik grensestasjon i Pasvikdalen, skyldes at det på nyåret 1979 utspilte seg en kortvarig grensekrig mellom Kina og Vietnam.

Av en eller annen grunn produserte minikrigen sterkt økt russisk tilstedeværelse på den andre siden. Befalet på Svanvik grensestasjon bestemte derfor at vi, i tillegg til den ordinære observasjonsposten på en høyde nord for grensestasjonen, også skulle observere fra den lille brakka.

Så, mens vi lamslått speidet opp mot raketten som lyste opp store deler av Pasvikdalen og som ga fra seg en illevarslende, tikkende lyd, skjedde det mirakuløse. Raketten gjorde en skarp unnamanøver. Endret kurs 90 grader mot sør. Det er umulig å si om, der den suste over hodene våre, og krenket norsk territorium.

I sin videre ferd fulgte det kometaktige monsteret grensa mellom Russland. Et eller annet sted før treriksrøysa - der grensene mellom Norge, Finland og Russland møtes - svingte raketten inn over russisk territorium igjen. Der ble den raskt ble til et lysende punkt igjen, for så å forsvinne.

Infernoet kan umulig ha stått på mer enn et par minutter. Like raskt som troen på tredje verdenskrig oppstod, fordampet mine tanker om global katastrofe.

Jeg skjønte at raketten var en gigantisk provokasjon

Vladimir Putins rasling med Russlands atomarsenal er i utgangspunktet en slik provokasjon. Folk over hele verden kjenner nå på atomangsten. En angst som på mange måter forsvant med murens fall 9. november 1989. Nå er den tilbake med stor styrke. Vi er tilbake i den kalde krigens tenkning og logikk.

Som barn av den, vet jeg at retur til terrorbalansen og kald krig kan bli farlig, nervepirrende og kostbar.

Paradigmeskiftet er kommet lynraskt. For noen dager siden virket det smått hysterisk å dra på apoteket for å kjøpe jod. Nå er det ikke det minste rart. Jod er plutselig blitt noe alle bør ha i medisinskapet, og frykten for at vi kan havne i atomkrig er tilstede.

Hysjing og lavmælt samtale mellom de voksne

Kald krig kom til meg da jeg var bare fire år. Jeg kan ennå mane frem bildet av min oldefar som satt med øret klistret til radioen hver eneste nyhetssending under Cuba-krisen i 1962, etterfulgt av hysjing og lavmælt samtale mellom de voksne. Ikke tro at selv små barn ikke får med seg hva som nå skjer. Jeg husker uhyggestemningen godt.

Vladimir Putins vanvittige og uprovoserte invasjon av Ukraina er ikke lenger bare en uforståelig regional konflikt med stor spredningsfare. I prinsippet kan enhver lokal konflikt mellom NATO og Russland til sjøs, i lufta og langs grensene skyte fart og bli til et globalt ragnarokk. Se gjenskapingen av Cuba-krisen i filmen «Thirteen Days» med Kevin Costner i hovedrollen, så skjønner du.

Det var ikke den eneste gangen med dramatikk under min førstegangstjeneste. Da jeg høsten før tjenestegjorde ved Høybuktmoen nordvest for Kirkenes, måtte antitank-troppen min kravle i stilling oppe på høyde 212, grunnet uvanlig høy sovjetrussisk aktivitet på grensa. Jeg mener vi lå i stillingene et par dager.

At det hadde vært langt mer alvorlig snappet vi opp da vi returnerte til leiren. Da fikk vi vite at gutta i TOW-troppen (trådløs styring av mobilt antitankvåpen), hadde rykket ut mot grensa med skarp ammunisjon. Noe som vi fikk høre angivelig ikke hadde skjedd før ved Garnisonen i Sør-Varanger. TOW-gjengen fortalte oss at de hadde vært livredde for hva som ville møte dem ute ved grensa. Jeg vet ikke hva foranledningen for den skarpe utrykningen var.

Min observasjon av raketten, eller at norske soldater hadde rykket ut med skarpe våpen mot grensa, ble ikke rapportert av norske medier. Heller ikke hvor alvorlig situasjonen var på grensa i august 1968, da sovjetrusserne rykket inn i daværende Tsjekkoslovakia for å avsette Alexander Dubčeks regime tuftet på «sosialisme med et menneskelig ansikt».

Befalet mitt fortalte oss hvordan sovjetrussiske styrker i augustdagene i 1968 hadde illudert angrep grensevaktene 11 år før oss ved å rykke fram mot dem med tanks og soldater.

Sovjetisk infanteridivisjon rykket fram - skjer det igjen?

Kanskje enda mer dramatisk var det 7. juni 1968. Under dekke av tett snødrev og dårlig sikt kunne grensevakter, ifølge NRK, høre hektisk aktivitet på andre siden. I grålysningen konstaterte de vantro hva som hadde skjedd i løpet av natten.

En hel sovjetisk infanteridivisjon hadde rykket fram. Mange stridsvogner sto oppmarsjert på tomgang bare noen titalls meter fra grensestreken. Kanonløpene var rettet mot norske stillinger. De fulgte de norske soldatenes minste bevegelser. Samme år øvde også russiske styrker landgang ikke langt fra norskegrensen.

Så hardt presset som Vladimir Putin nå er internt og eksternt av den dårlige fremdriften i Ukraina, alle sanksjonene, våpeneksporten til Ukraina og verdens nesten unisone fordømmelse, vil han nok ty til denne typen provokasjoner ikke bare mot oss, men til hele Vesten.

I våre nærområder tror jeg det blir særlig viktig for Putin å hindre at Sverige og Finland søker om NATO-medlemskap. Det kan bli mange krevende situasjoner for det finske og svenske forsvaret framover. Kanskje også for vårt eget i nord

Vi er i en situasjon hvor lunta kan antennes fryktelig mange steder samtidig. At så mange samtidig stiller spørsmålstegn ved Vladimir Putins mentale helse og dømmekraft, gjør ikke situasjonen mindre oversiktlig og farlig.


Flere kan komme til å bli EU-tilhengere

For meg var innmarsjen i Tsjekkoslovakia 21. august 1968 veldig formativ. TV-bildene som viste hundretusener av tsjekkere som omringet russiske tanks og kjøretøyer, for å vise rasende avsky mot okkupasjonen og innsettingen av et lydregime virket veldig sterkt. Fakkelbildene av den tsjekkiske studenten Jan Palach som i protest mot invasjonen brente seg selv til døde 16. januar 1969, enda sterkere.

Denne sterkt emosjonelle konflikten og mange andre opp gjennom årene, har bidratt til at jeg har utviklet sterke antipatier mot alle typer totalitære krefter, enten de nå utfolder seg til venstre eller høyre.

Ukrainernes heroiske kamp vil selvfølgelig være veldig formativ for dagens unge. De opplever nå smertefullt at demokratiet ikke er en gitt størrelse. Vår frihet kan ikke tas for gitt. Hva NATO og kanskje i enda større grad EU nå gjør, bidrar til at de fleste i større grad skjønner verdien av sterke vestlige koalisjoner. Støtten til NATO har alltid vært sterk i den norske befolkningen. EUs resolutte, rekordraske, unisone og betydningsfulle støtte til Ukraina, kan endre hva vi tenker om europeisk samarbeid. Flere kan komme til å bli EU-tilhengere.

Jeg tror alle nå også ser hvor viktige redaktørstyrte medier er i ultraskarpe konflikter. Jeg er stolt over alle reporterne som nå med fare for sitt eget liv, rapporterer innenfra Ukraina. Putins krigsmaskin har med reportere på plass mye mindre spillerom for å slippe krigens uhyrligheter løs på sivilbefolkningen. Mediene spiller nå en sentral rolle i strammingen av snaren Putin selv har lagt rundt egen hals.

Mediene bidrar nå sammen med en haug andre komponenter til strammingen av den snaren som gir ham mindre oksygen til å drive villmannstoktet inn i Ukraina videre.

De fleste historikere mener at Nikita Khrusjtsjov - Sovjetunionens leder under Cubakrisen i i oktober 1962. - ble avsatt som leder av kommunistpartiet i 1964 grunnet sitt vidløftige atomeventyr på Cuba. Selv om Russlands invasjon av Ukraina kan produsere tusen mulige utfall, er jeg forsiktig optimist.

Vladimir Putin taper nå på alle bauger og kanter. Ikke minst økonomisk. Jeg tror at det ender med at han og regimet males i stykker og havner på historiens skraphaug. Bare han ikke tar oss alle sammen med oss dit.

Les flere debattinnlegg fra Avisa OsloOsloDebatten

Jeg er født i Russland i 1999. Sånn har landet forandret seg

Vi må være som oldefar: fryktløse og prinsippfaste

«Spokoynoy nochi», Putin og Russland!

Alle tiders feilvurdering?